Mye skrik og lite ulv

Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Heldigvis finnes det gode erstatningsordninger for sau som går tapt før de havner i fårikålgryta.

DEL

SIGNERT

Lars M. J. Hansen

politisk redaktør

Det hører med til sjeldenhetene at ulv tar sau på Romerike. Det skyldes kombinasjonen lite ulv og få sauebønder. Sauehold er først og fremst innslag i Eidsvoll, Nannestad, Hurdal og noe i Aurskog-Høland.

Men i år har det faktisk vært noen streifdyr innom distriktet, og totalt har ti dyr beviselig blitt tatt av varg. Sauebonde Arild Tenold har sjøl mistet to dyr. Et av dem var fremdeles i live da han fant det, og sånt er naturligvis ikke noe hyggelig. Heldigvis finnes det gode erstatningsordninger for dyr som går tapt før de havner i fårikålgryta.

Motstanden mot ulv er sterk i Norge. Det vil si i deler av landet. Rovdyrkonflikten bærer i seg den gamle territorielle motsetningen mellom by og land; mellom sentralmaktens paragrafryttere og landsbygdas bondevett og uskrevne regler. Primærnæringene har lenge vært på retur, og bondehetsen i byen har avtatt med nedgangen i standen.

Motsetningene mellom sentrum og periferi er blitt mindre, men i rovdyrstriden virker det umulig å få til noe som ligner på forsoning.

På Romerike er ikke motsetningen så sterk, men i Aurskog-Høland har situasjonen i perioder vært tilspisset. Ikke så mye på grunn av de få sauebøndene. Konflikten har stått mellom jegere som frykter for bikkjene sine, og naturforvaltere som har forsøkt å hegne om det fredede rovdyret. I enkelte miljøer er omkvedet at en god ulv, er en død ulv, og vi har hatt tilfeller av faunakriminalitet i vår østligste kommune. Men jeg har inntrykk av at situasjonen har roet seg de siste årene.

Det har sannsynligvis sammenheng med at ulven er borte – av ulike grunner.

I andre deler av landet er konflikten mange steder et åpent sår. Tilliten til myndighetenes rovdyrpolitikk blir stadig mindre, til tross for at det knapt er felt så mye ulv, bjørn jerv og gaupe som under det rødgrønne regimet.

Senterpartiet legger opp til omkamp om rovdyrpolitikken når de tre partiene møtes til nye regjeringsforhandlinger på Statsministerens kontor mandag. Det er grunn til å lure på hva slags rovdyrforvaltning partiet ønsker. For ulvebestanden i Norge ligger under de vedtatte målene i rovdyrforliket fra 2004. Det gjelder også for bjørn og jerv. Sp ønsker dypest sett et rovdyrfritt Norge, men vi er nødt til å oppfylle både internasjonale forpliktelser og det moralske ansvar vi har for å ta vare på mangfoldet i naturen.

De aller færreste har sett eller hørt ulv. Men mange har frykten for skrubben liggende i ryggmargen. Fra barnsbein av – gjennom eventyr, tegneserier og fortellinger – lærer vi at ulven alltid er den store, stygge. Da spiller det mindre rolle at ulven beviselig ikke er farlig for mennesker.

Dette vet også Senterpartiet og Frp, det andre partiet som ønsker et ulvefritt Norge. For disse er rovdyr viktig symbolpolitikk; de viser at de tar folks frykt på alvor. Men frykten er irrasjonell. Alle har derfor et ansvar for å bidra med fakta framfor myter. Økt livskvalitet skapes ved at irrasjonell frykt dempes – ikke dyrkes.

Artikkeltags