La de døde helter hvile

Thor Heyerdahl presenterte fredag sin erindringsbok. Boken, som heter «I Adams fotspor», er privatpersonen Thor Heyerdahls egen beretning om et eventyrlig liv. Heyerdahl ble nylig kåret til århundrets navn i en stor undersøkelse. 
Scan-Foto: Erik Johansen

Thor Heyerdahl presenterte fredag sin erindringsbok. Boken, som heter «I Adams fotspor», er privatpersonen Thor Heyerdahls egen beretning om et eventyrlig liv. Heyerdahl ble nylig kåret til århundrets navn i en stor undersøkelse. Scan-Foto: Erik Johansen

Artikkelen er over 9 år gammel

Hvis vi ser på historien gjennom nåtidas briller, blir historien gal.

DEL

SIGNERT

Elisabeth Lunder

journalist

Av og til er det skjellig grunn til å grave opp et lik eller brette ut et liv. Men ikke for enhver pris. Denne uka gikk en svensk forsker ut med sin bok nummer to om Thor Heyerdahl (1914-2002), sist var det pr-mannen Heyerdahl, nå er budskapet at Heyerdahl var både sexistisk og rasistisk. Jeg sier bare

La nå vitenskapsmannen og eventyreren hvile. Helten fra min oppvekst, med langt hår lenge før Beatles, flagrende i vinden på vei over havene lenge før jeg ble født. Det er sånn jeg vil huske ham. Det var sånn han var. Eller også var.

At han kanskje ikke krediterte sine koner for innsatsen hjemme og ute, eller ikke var så framsynt at han så at ordet «neger» ville blitt strøket fra ordboka rundt år 2000, kan ikke ligge han til last. Ingen har som han vist min generasjon verden utenfor steinrøysa. Det var høytid å få komme på Kon-Tiki-museet på Bygdøy tidlig på 1960-tallet. Dette andre har ikke relevans, ikke på individnivå.

Når vi setter oss til å kikke bakover med dagens briller, blir historiefortellingen gal. Enhver har krav på å bli forstått ut fra sin egen tid. Så også Heyerdahl. Derfor er det heller ingen sensasjon at han i sin rikholdige produksjon fra 1930-tallet og de nærmeste par tiårene formulerte seg slik at det i dag vil falle inn under betegnelsene «sexistisk» og «rasistisk». «Det var nok at han far så på oss jentene, så tidde vi og tok fatt på strømpestoppingen igjen,» sa min gammeltante Rønnaug. Så lo vi godt av det. Hva hadde man ikke funnet seg i – før i tiden.

En annen familiehistorie er også hvordan min morfar satt på vedkassa ved komfyren mens hans hustru, min mormor var i kjelleren etter tyttebærsyltetøy. "Det koker over!” skreik gubben, han kom ikke på å skru ned plata, der han satt. Jeg har aldri vært i tvil om at mormor satte morfar meget høyt både som ektemann, far og menneske. Sexist? Min morfar? Langt der ifra. Hver tid har sine koder og sitt maktspråk. Reinhekla verbal kvinneforakt er ryddig nok. Den er enkel å forholde seg til, og har mistet makt.

Samfunnsstrukturen er helt annerledes innrettet for kvinners selvrealisering i dag enn for 50 og 60 år tilbake. De får bare hyle, de som gidder, men jeg tar det som et smil. Da en mannlig minister (jeg husker ikke hvem) forleden prøvde seg med et ”nå må du ikke være så sint, da” overfor en ung, pågående kvinnelig journalist ble han beskyldt for å være arrogant. Jeg synes han først og fremst viser at han sliter med holdninger som er gått ut på dato. Det er hans problem. Dumme (mann) folk fortjener bare overbærende smil. Det kan de også bli klokere av.

I stedet for å skjelle ut avdøde helter for å ha både tatt til seg og eksponert holdninger som var alminnelig utbredt i sin egen samtid, er det mer interessant å forske i hvordan hersketeknikker i dagens samfunn opptrer høyst levende, men i nye forkledninger. For eksempel i form av neglisjering eller tyveri av andres ideer eller arbeid. Nok om det. Nå er det neppe sånn at alle tenkte som Heyerdahl, men de aller fleste, i Vesten. Derfor ble også samtidige kvinner i kamp for likestilling motarbeidet men det viktigste er: De bygget grunnmur for seinere seire.

Men det var altså ikke der biologen og geografen hadde fokus. Samarbeid med folk av vidt forskjellig opphav kunne neppe vært mulig, hvis mannen var rasist i ordets egentlige forstand. Han var en banebryter. Med feil og mangler, som folk flest.

Artikkeltags