SIGNERT

Lars M.J. Hansen

politisk redaktør

Hvor gammel er Lillestrøm?

150 år, sier Tom Klemetzen og foreningen Gamle Lillestrøm, som henger opp hvite og grønne bannere for å markere begivenheten; hvite bjørkestammer mot grønn mose.

Bypatrioten viser til opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1860 som gjorde Måsan til et eldorado for trelastindustri. I Skedsmo kommune er man imidlertid ikke spesielt begeistret over markeringen.

«Helt feil», sier kultursjef Roald Hansen. Han viser til at Lillestrøm løsrev seg fra Skedsmo og Lørenskog og ble egen kommune i 1908. Det riktige er således 102 år.

Jeg er ikke kar om å huske feiringen av 100-årsjubileet i 2008. Men her er vi uansett vitne til en klassisk sammenligning av epler og pærer.

Det hele startet for 10.000 år siden da isen trakk seg tilbake og elvene førte smeltevann sørover. Nitelva og Leira fant sine løp. På neset mellom elvene oppsto Måsan, der vi fikk en opphopning av organisk materiale som elvene førte med seg.

«Et ugjestmildt terreng med bløte myrer og liten bruksverdi», står å lese i Klemetzen og Børre Tosteruds bok «Da Tarzan kom til Lillestrøm».

Tarzan var for øvrig ikke den Tarzan, men en sykkel- og sparkstøttingsfabrikk som ble etablert i 1936.

Mer litteratur. I Harald Hals’ klassiske tobindsverk «Lillestrøms historie» fra 1976 beskrives tilblivelsen av byen på neset mellom elvene. Det første navnet man kjenner til for området er Sudrheimsnesene, som hørte til Sudrheim (Sørum gård) i Skedsmo. Det opprinnelige navnet finner vi i Nesa (dialektform av nesene), bydelen som i dag går under navnet Lillestrøm Syd.

Storbøndene hadde okkupert toppene rundt myra, men på Sørumsneset var det småbruk allerede i 1685. I 1801 bodde det minst 17 mennesker på husmannsplasser på den myrete og flomutsatte utmarka.

Jubileumsboka til Lillestrøm Sparebank, som fylte 75 år i 1962, hjelper oss også med å forstå tilblivelsen av romeriksbyen. I kapittelet «Stedet der banken ble til» skriver Hans Wennevold at Lillestrøm ved stiftelsen var på barnestadiet i sin utvikling. Året var 1887 og «enkelte kloke mennesker tenkte som så at et sted med så karrige livsvilkår trengte en bank».

I 1887 bodde det trolig 1.600-1.700 mennesker i Lillestrøm. Rundt 1900 var tallet fordoblet. Veksten var eksplosiv. Wennevold beskriver Lillestrøm nærmest som et nybyggersamfunn, «et pionérsted skapt av den nye industrialismens tidsalder i Norge». Så å si alle som bygde stedet, var innflyttere: «Alt skulle skapes av intet. Her var albuerom for folk med initiativ».

Det økonomiske grunnlaget for stasjonsbyen var jernbanen – Hovedbanen Christiania-Eidsvoll åpnet i 1854 – og sagbrukene. Da det altså ble fritt fram for alle 1. januar 1860, begynte det å ryke av pipene på de første dampsagene ved Nitelva. Sagene ble lagt ved elva fordi det var praktisk med nærhet til tømmeropplagsstedene.

Åtte år etter jernbaneåpningen ble stasjonen flyttet fra Rælingen-sida av Nitelva (omtrent der NAF-stasjonen ligger i dag), og tok med seg gårdsnavnet der den lå; Lille Strøm. Samtidig ble Kongsvingerbanen knyttet til hovedbanen, og Lillestrøm ble et av landets viktigste jernbaneknutepunkter. Flisbyen ble et sentrum for trelast.

Og alt dette lenge før Lillestrøm ble egen kommune i 1908. Under årets byfest blir det ekstra grunn til å feire.