Bedre kan det ikke bli

Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Uansett hvordan det går, har Alexander vunnet.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

SIGNERT

Nina Skyrud

nyhetsjournalist, Jessheim

Uansett om Alexander Rybak vinner Melodi Grand Prix, eller ikke, har han allerede vunnet alles hjerter på vegne av seg selv, Norge og alle som skiller seg ut i mengden.

Allerede i Kjempesjansen spratt han gjennom skjermen med sin egen melodi "Foolin'" og fikk seerne til å snappe etter pusten og tenke: Oi, hva er dette for noe?

Det er utrolig sjeldent å oppleve en klassisk topptrent musiker med en så naturlig og inderlig formidlingsevne.

Han var ikke gamle karen da han lukket ørene for skeptikernes forsøk på å få ham til å begrense seg til en karriere som klassisk fiolinist. Han ville formidle musikk slik han selv følte for, både sin egen og andres. For når Alexander Rybak spiller Rolf Løvlands "Secret Garden", er vanskelig å huske på å puste.

Nettopp det at han framfører en hvilken som helst melodi bare den kommer fra hans eget hjerte, uten å sjele til om det er pop eller klassisk, viser hvilken stor musiker han er.

Ofte er det dessverre slik at desto mer middelmådig en utøver er, desto mer opptatt er vedkommende av hva som er musikkpolitisk korrekt. Det kan fort bli veldig begrensende både for vedkommende selv og andre som tror det er slik det må være. Den klassiske musikken var da den ble skrevet, ofte rett og slett den tidens populærmusikk. Og Alexander Rybak er herlig forfriskende med sitt avslappede forhold til musikk satt i bås.

Når han synger, spiller og komponerer virker det som han har en gedigen plattform å stå på, bygd av timer med øving som barn, tekniske ferdigheter og et hode fylt av musikk han har hørt hjemme og under musikkutdannelsen sin.

Men det hjelper likevel ikke hvis han ikke hadde klart å formidle den. Og det er det som gjør ham så unik. Han har en formidlingsevne som griper fatt i lytteren og ikke slipper taket. Hele gutten er et instrument med sjel.

Jeg gleder meg som en unge til semifinalen i morgen. Ikke fordi det er så farlig om vi går videre, eller vinner. Uansett hvordan det går, har Alexander vunnet. Men fordi jeg elsker Melodi Grand Prix. Og bedre enn dette kan det ikke bli.

I en glatt fjernsynsverden hvor alle land kopierer konsept som "Idol" og "You've got talent", er det dødsspennende å høre hva de kommer med av spennende rytmer og særegne låter i Eurovision.

Mye nostalgi er det også. Jeg synes fortsatt det er kult å finne fram klippet fra 1976 på NRKs nettsider med Jahn Teigen i skjelettkostyme sammen med Inger Lise Rypdal, eller Unit Five med "Lei mæ hjem" fra 1981.

Det er så deilig med noe som har overlevd i over 50 år. Og etter at de østeuropeiske landene kom med, har det bare blitt enda bedre.

Artikkeltags