Vi pyntet alltid lille julaften

DEL

MeningerMed andre ord

Tone W. Trøen

stortingspresident (H)

Mine barndomsminner fra julen er sterke. Det er den tiden på året hvor familier samles og tradisjoner holdes i hevd. Tradisjoner som vi tar med oss videre når vi selv stifter familie. Julaften i mitt barndomshjem fulgte et helt fastlagt skjema. Først den sitrende følelsen av forventning fra en slår øynene opp og husker – det er julaften. Lyden av mamma som allerede var i gang på kjøkkenet før vi andre hadde våknet, lukten av granbar som fylte stua og julemusikk på radioen. Så bar det av gårde for pappa og meg for å tenne lys og legge kranser på besteforeldregravene både i Rælingen og på Vålerenga. Det var ikke så mye trafikk da. Alle butikker stengte vel 12, og de fleste var ute i slike ærender som oss.

Jeg har nok alltid vært glad i mat og god stemning, for det sterkeste juleminnet er den lukten som møtte oss da vi kom hjem og åpnet døra. Ribbe i ovnen og surkål putrende i gryta var det endelige klarsignalet om at jula var her. Og julemiddagen, den var selvfølgelig den samme hvert eneste år. Ribbe, pølse og medisterkaker, med tyttebær og små sylteagurker. Det er rart med disse detaljene. Jeg måtte i noen år lete febrilsk etter de små sylteagurkene, for uten dem ble det ikke julaften i mitt eget hjem heller. De heter visst noe sånt som gornichons.

Utfordringene kan komme når tradisjoner skal spleises. Selv om Per Kristian (mannen min) og jeg har vokst opp med samme mattradisjoner på julaften, er det noen helt vesentlige forskjeller. De hadde ikke sylteagurker på bordet! Og ikke spiste de varme multer med is og krem. De spiste multekrem. Stor forskjell! Men, snill som han og familien hans er, har det vært mine barndomstradisjoner som har fått trumfe igjennom på matbordet i vårt hjem nå i mange og tjue år. Noen sier at djevelen ligger i detaljene. For meg ligger selve julefølelsen i disse detaljene

Romjula på mitt barndoms Haga var akkurat som i Prøysens romjulsdrøm. Bestevenninne Nina og jeg gikk selvfølgelig julbokk og slik jeg husker det var «æille bikkjer inne og æille biler sto». Vi stiltret oss alltid på tå i gangen og knakket på de fleste «bessmorhus» på Haga. Det vanket klementiner eller ei lita småkake fra koselige naboer som a’ Minda, fru Sørensen, fru Gundersen og fru Lunde. Ja, vi titulerte ofte naboene med fru, må vite. Hos Ramme-Hansen var vi også innom. Kanskje tenkte de da vi gikk, «så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

Slik jeg minnes, var det alltid snø i julen før. Vi brukte sparkstøtting mellom husene når vi skulle treffes. Vi gikk skiturer på jordene og ned evja til lysløypa. Snølykter og snømenn var å se i de fleste hager. Huset fullt av storesøsken og tantebarn, puslespill, boklesing og fred på jord. Og, det var definitivt alltid hvit jul på Haga.

Noen nye tradisjoner blir også til. Vi gikk aldri i kirken på julaften hjemme i mitt barndomshjem. Nå blir det ikke julaften uten julegudstjeneste først. Det lar seg fint kombinere med å tenne lys på besteforeldregravene, for de gravene er nå rett utenfor kirkedøren her på Eidsvoll.

Julen er en tid for ro, en tid for samvær med dem som betyr mest for deg og en tid for å minnes de som ikke lenger er her. Julen kan også være en tid som er tung for mange. Å være alene når alle andre samles rundt festbord og juletregang, kan være ekstra tøft. Da kan et hyggelig «hei» på butikken eller liten telefonsamtale, være det som gjør juledagene litt lysere. Så la oss forsøke å tenke etter om det er noen vi burde tatt en telefon til i de stille juledagene, slik at dagen ikke blir så stille likevel. Det kan være en varm tradisjon å legge til alle de andre ritualene i julen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags