Gå til sidens hovedinnhold

Kjære næringsminister Iselin Nybø: Klær er også ferskvare

Leserinnlegg

Kjære næringsminister Iselin Nybø!

Det er rare, krevende dager for oss alle, og jeg har stor forståelse og respekt for at det kan være veldig vanskelig å finne tiltak og kompensasjonspakker som ikke rammer urettferdig for noen av oss. Jeg er faktisk veldig glad for å bo i et land som både har økonomi til å hjelpe oss gjennom denne krisen, og som bestreber seg en noenlunde rettferdig fordeling av økonomiske støtteordninger, antall arbeidsplasser tatt i betraktning.

Det eksisterer ingen tvil om at denne pandemien kommer til å ramme både landets økonomi og potensielle gründeres etableringslyst betraktelig.

Jeg driver selv en liten klesbutikk i Lillestrøm på det 20 året.

Jeg har vært svært opptatt av mine kunders sikkerhet, og har derfor hatt påbud om munnbind for både våre kunder og oss som jobber her, i mer enn et halvt år.

Vi spriter alle håndkontaktflater flere ganger dagen, og vi har også påbud for bruk av håndsprit overfor våre kunder. Vi har en liten butikk, 70 kvadratmeter og har derfor stålkontroll med at kunder holder minimum 2 meters avstand, hvis de ikke selv påstår å tilhøre samme kohort. I vår butikk er det også mer en to meters avstand mellom inngangen til hvert prøverom. Videre har vi smittesporingsregistering av alle våre kunder. Kunder som ikke vil registrere seg i vår smittesporings-app (sporsmitte.no) blir høflig avvist. I praksis betyr dette at vi kan bevise at ingen har blitt smittet i vår butikk.

Jeg må da ha lov å bemerke at det føles en smule urettferdig at frisører, hudpleiere, negledesignere kan ha lov å holde åpent, mens vi må levere ut våre varer fra et svært ynkelig «klikk og hent salg» på gata, utenfor butikken. Nesten som om både kunden og vi var kriminelle.

Misforstå meg nå rett. Jeg er 100 prosent sikker på at frisører og hudpleiere tar smittevernregler på høyeste alvor. Det jeg reagerer over er hvordan disse arenaene kan være mindre smittefarlig enn min lille butikk. Hvorfor kan ikke jeg også gis mulighet til å tilby kundene mine «alenetid i butikken med «en til en» konsultasjonen – selvfølgelig innenfor de samme smittevernreglene som nevnt ovenfor.

Jeg har selv forlatt varehus, med et såkalt bredt vareutvalg, men som også selger dagligvarer, og derfor gis mulighet til å holde åpent, og der smittevern definitivt ikke er ivaretatt!

Når vi nå er stengt ned igjen, på den verste tiden av året for vår bransje, aksepterer vi selvsagt det. Vi innretter oss, og prøver etter beste evne å betale og innfri våre forpliktelser overfor leverandører, myndigheter og gårdeiere. Leverandører og bedriften vi leier lokaler av er i samme situasjon som oss. Vi har derfor ikke bedt om betalingsutsettelser, men jeg har personlig lånt penger til bedriften min.

Vår bærekraftsprofil gjør at noen av våre leverandører er små selvstendige bedrifter, noen ganger med kvinnelige arbeidsplasser i langt mere sårbare økonomier enn vår. Det er i vår del av verden helt uakseptabel å be disse om betalingsutsettelse. Dessuten skal jo også utsettelser innfris på et eller annet tidspunkt, og hvilket marked vi vender tilbake til er vanskelig å forutse.

Utbruddet av Covid 19 har også endret forbrukervanene våre.

Etter to nedstengninger sitter vi inne med veldig store varelagre. I vårt tilfelle varer som heldigvis er betalt, men som i høyeste grad kan bli er like ukurante som blomster og matvarer. I et marked med overflod av varer, er også klær ferskvare.

Mens vi har vært nedstengt har også en stor andel av disse varene vært tilgjengelige i utenlandske nettbutikker, solgt til våre kunder med momsfritak og kanskje også sesongrabatter. Da blir det veldig vanskelig for oss å hente noen form for inntjening på de samme varene. Vi må etter all sannsynlighet selge dem med tap. Hvilket i praksis medfører at vi i verste fall risikere å bli skattlagt for varelagerets ordinære verdi, og dette i en periode når også noen av oss skal innfri eventuelle betalingsutsettelser overfor leverandører og myndigheter.

Vi har nettopp fått informasjon om at det kommer en ny kompensasjonsordning for bedrifter med tapte varelagre, dog begrenset til næringsmidler og blomster. Jeg er takknemlig for at ordningen kommer, men våger meg likevel utpå med et spørsmål om hva dere tenker om oss som driver innen tekstil. Mange av oss føler oss regelrett nedgradert

Dette handler faktisk ikke bare om en bransje i krise. En bransje som nå i veldig lang tid har vært hardt presset, og hvor vi etter beste evne har prøvd å tilpasse oss nye markedsutfordringer, og konkurranse på ulike vilkår fra utenlandske nettbutikker. Det handler faktisk mye mer om hvilke bysamfunn vi ønsker oss, livet på bygulvet der folk bor og virker, arbeidsplasser både her hjemme og i land med sårbare økonomier, ekstrajobber for studenter, uføretrygde med restarbeidsevne – kort sagt sosial bærekraft.

Vi må veldig gjerne kalle det et i-lands problem, men det er landet vi lever i, og fordi svært mange i denne bransjen er små selvstendige butikker. Butikker som ikke tar seg råd til medlemskap hos Virke og/eller NHO handel, og som derfor heller ikke er representert i politikernes lobby. Hver for oss representerer vi kanskje ikke så mange arbeidsplasser, men sammen er vi ganske mange, og veldig ofte er det vi som sponser det lokale idrettslaget, arbeidslaget til Bymisjonen, den lokale kulturskolen, skolekorpset, Lions 1. mai rengjøring – de små oppgavene i et lite samfunn som ikke ligger under politiske budsjetter. Hverdagens trivialiteter der folk bor og virker. Er det noe denne pandemien har lært oss, så er det vel hva disse trivialitetene betyr for oss som mennesker. Mennesker som møter mennesker, i ei gate, på et torv, i en by, der noen har tent lyset i første etasje. Det er stort sett de små selvstendige butikkene, som leier lokaler i byens første etasje.

Jeg skal være ydmyk i forhold til å komme med forslag og råd til hvordan vi på best mulig måte kan hjelpe de minste varehandelsbedriftene, utover de krisepakkene som allerede er gitt. Likevel, slik som situasjonen er nå, oppfattes den som grovt urettferdig av mange. Vi burde kunne bli vist den samme tillitten som frisører og negledesignere, og vi burde kunne få forståelse for at våre varelagre har tilnærmet den samme forringelsen som blomster og næringsmidler.

Ønsker deg en snill og vennlig dag.

Helene Løbach, Eier Sophie, Rælingen

Kommentarer til denne saken