Det beste med å bo på Jessheim er at du bor i en by og samtidig har skogen rett utenfor døra. Det tar meg åtte minutter å gå til sentrum, og tre minutter å komme ut i skogen. 

Og vi snakker skikkelig skog, ingen puslete hundremeterskog. Jessheimmarka er et langstrakt og sammenhengende skogsområde der du kan gå i mange timer. Dette skogsområdet sør for Jessheim har vært heftig debattert den siste tiden.

Jessheimmarkas venner jobber for vern. Kommunen og grunneierne vil ha boliger og ny vei. Det toppet seg før jul da et område ved Allergot ungdomsskole ble utsatt for flatehogst. Ordinær skogsdrift, mener kommunen. En slu metode for å presse fram vei og boligbygging mange ikke ønsker, hevder Jessheimmarkas venner. 

«Det finnes ingen Jessheimmark», har Ullensaker-ordfører Tom Staahle hevdet. I et leserinnlegg antyder han at Jessheimmarkas venner er en gruppe miljøaktivister som bruker markabegrepet for å ha noe å henge protester på.

Og der har han et poeng, for så vidt. «Marka» høres så mye finere ut enn «skogen». Har vi med «marka» å gjøre kan vi straks snakke om vern og markagrenser. En skog er bare en skog. En skog kan bygges ned, men vi bygger jo ikke boliger i «marka». 

Jessheimmarkas venner har rundet 1.200 likerklikk på Facebook. Det er ganske mange, men vi snakker likevel ikke om noen bred bevegelse, tatt i betraktning hvor mange som bor på Jessheim. Det er ikke så rart, for Jessheimmarka er en godt bevart hemmelighet i en by med 17.000 innbyggere.

Jeg har brukt Jessheimmarka i over 20 år. I starten gikk jeg meg nesten bort flere ganger. Jeg er jo fra Kløfta, og der er vi ikke vant til store skoger. Men jeg hadde god hjelp av skilt som viste vei og fortalte meg hvor jeg var og hvilken retning jeg kunne gå.

Nå er skriften på skiltene borte. Tatt av vær og vind. Bildet til denne kommentaren tok jeg nå på søndag. Kloppene som en gang gjorde det mulig å krysse myrlendt terreng har sunket. I Jessheimmarka kan du gå tur søndag formiddag uten å møte noen. Og det er jo ikke så rart, for du skal jammen være kjent for å finne veien. Ikke rart alle innflytterne ender opp rundt Nordbytjernet eller i Romeriksåsene for å ta søndagsturen.

Det nærmeste du kommer et turkart for Jessheimmarka er et o-kart som er helt ubrukelig med mindre du er veldig lommekjent, og da behøver du jo uansett ikke noe kart.

Likevel, Jessheimmarka er «skogen min». Det er en fin skog, men oppsiktsvekkende lite brukt. På tur i skogen har jeg fundert på hvorfor kommunen ikke utnytter muligheten som ligger i denne skogen bedre. Noen malingsstrøk på skiltene, noen nye klopper og et turkart – og vips så hadde Jessheims befolkning fått et eldorado, rett utenfor folks stuedør. Men kanskje vil man heller la det ligge brakk? Det er tross alt lettere å vedta utbygging i en skog ingen bruker og som få har et forhold til.

Trine Kjus