«Jeg løfter på hånda for å klaske den klåfingra gubben på lanken, men kjenner straks at det ikke er noen hånd jeg fiker bort i»

Hysterisk: Blogger Janne Nordvangs liv er alt annet enn kjedelig.

Hysterisk: Blogger Janne Nordvangs liv er alt annet enn kjedelig.

Av

Blogger Janne Nordvang fra Lierfoss skriver om en mildt sagt pinlig (og vond) hendelse.

DEL

Meningerjannenordvang.blogg.no Det hang en litt sånn sur stemning i lufta i måsahuset. Eller altså...sur, blandet med oppgitt latter, og noe sarkasme.

«Du sa jo at jeg skulle lese gjennom!» sa gubben. «Er ikke min feil at du er helt sporadisk  analfabet heller vel?»

Og jeg hisser meg opp, egentlig uten god grunn, men likevel! For når jeg skriver hender det jeg ber gubben lese igjennom tekstene før jeg publiserer på bloggen. Noen ganger fordi jeg synes det er viktig at han tar del i det som legges ut, men like mye fordi at jeg i min lille skriveboble hamrer løs på tastaturet som en ti-tomlet apekatt med ADHD, og overser både grammatiske feil og tredoble dobbeltkonsonanter. Det er lett å se seg blind på egne skriverier, fordi man liksom vet hva det skal stå, sånn inne i hodet sitt. Nå havner det likevel mye rart sånt rent skrivemessig på denne bloggen, men det hadde vært enda mer om gubben ikke hadde lest igjennom. Til tross for at det er jeg selv som ber gubben rette skrivefeil og annet vås, er jeg ikke spesielt mottakelig for velmenende råd og korrigering, spesielt ikke om det er mange av dem. Derfor blir jeg fort spydig tilbake, slik jeg ble da han forleden kalte meg en «sporadisk analfabet»!

«So what?» svarte jeg furtent. «Bedre å væra dum og deilig, enn bare dum i hvert fall!»

Men måsagubben har vært gift med detta spetakkelet i så mange år nå, at han ikke så lett lar seg vippe av pinnen, og er tidvis irriterende rask med like sarkastiske comeback av ulikt sortiment, så mens han titter bort på meg der jeg sitter og klør meg på den midtre haka, og prøver å grave et valmuefrø og litt tre dager gammel oregano ut fra hjørnetanna, bare fnyser han og sier: «Jah, enda godt du er så innmari deilig!»

Stemmen oser av ironi og dårlig skjult sarkasme, mens han retter opp i enda en skrivefeil.

Det var en av disse dagene da sommeren egentlig var over, men temperaturene likevel var høye nok til å kunne sole seg i le av terrasseveggene ute på plattingen. Med litt lute skuldre, vel vitende om at gubben akkurat da så på meg som verken spesielt smart eller sexy, fant jeg frem spillelista på mobilen, ørepropper, og satte meg ut i solveggen for å koble ut litt.

( Når du vet du ikke er den skarpeste kniven i skuffen, så du velger å satse på utseendet i stedet! )

Og sommeren hadde ikke sluppet taket, for etter bare noen minutter, og et par strofer ute i «Fångat av en stormvind» av Carola (ja, jeg trenger å oppdatere spillelista mi), rant svetten fra panna, og ryggen var klam og våt. Jeg så mitt snitt til å friske opp litt av den falmende brunfargen fra sommerens slaraffenliv ved bassengkanten, og tok ut øreproppene for å vrenge av meg genseren. Innenfor døra hører jeg latter og en litt sånn hovmodig stemme rope «Det er ikke tre n`r i Janne!!!!»

«Jeg veit da vel for pokker hvordan jeg skriver navnet mitt, ditt naut!» roper jeg tilbake! «Det hender bare at fingrene sklir litt på tastaturet hvis de er seige av ostepop, eller smør, eller noe!»

Irritert på meg selv fordi jeg hadde skrevet enda en slurvefeil, og enda mer irritert på gubben fordi han påpekte det vrenger jeg av meg buksene også, plugger musikken tilbake i ørene og lener meg tilbake i solstolen med ansiktet mot sola. Tenker i mitt stille sinn at om jeg ikke alltid er så dritgod på grammatikk, så skal jeg i hvert fall blir brun og deilig! For det er ikke til å stikke under en stol at med litt gylne legger og solroser i kinnene føler man seg raskt litt mer lekker.

Å si at jeg følte meg lekker akkurat der og da er vel å ta i, men man skal jo lide litt for skjønnheten. Og godt skjult bak høye terrassevegger og en tettvokst klatreplante gjorde det ikke så mye at den hvite bomullstrusa var både utvaska og slapp i strikken, eller at jeg løsnet hempa bak på BH`n fordi spilene gnagde seg inn i ribbena og nesten punkterte lungene. Og med sliten bomullstruse og en slapp BH bare hvilende over bysten lente jeg meg tilbake og fant roen i sola sammen med Carola.

( Når du innser at den sviende kløen der nede kommer fra gubben... )

Litt sånn i det fjerne, et sted utenfor øreproppene hører jeg en mannstemme, som et litt forstyrrende element i solingen min. Jeg antar at det bare er gubben som har kommet ut på plattingen med PC`n for å påvise enda flere skrivefeil, og velger å overse det. Later som om jeg sover, fortapt i musikken på øret. Men da jeg kjenner en lett kiling i lysken, rett ved trusestrikken blir jeg irritert!

Han kan ikke bare tro at han kan le av skriveriene mine, kalle meg sporadisk analfabet, for så å beføle meg under åpen himmel, og håpe på bot og bedring! Jeg løfter på hånda for å klaske den klåfingra gubben på lanken, men kjenner straks at det ikke er noen hånd jeg fiker bort i. Før jeg i det hele tatt rekker å finne ut hva det er jeg slår vekk kjenner jeg et stikk, så en ilende smerte, og en sviende, brennende kløe i lysken, akkurat i den skrukken der trusekanten går, og «buskas vulgaris» møter låret! I ren refleksjon hopper jeg ut av stolen akkurat i det jeg ser en susete veps høy på gammel pollen surre vekk fra trusa, og over hekken. Stikket i lysken brenner og svir, som syre som etser seg inn i huden. BH`n som jeg hektet av tidligere faller mot bakken i det jeg danser rundt og hamrer, slår og gnir meg ved høna med den ene hånden, som en fortids huleboer full av løpetid og parringshormoner på jakt etter en forplantningsdyktig og parringsvillig mann!

( Når man prøver å holde flaksende hengepupper på plass med den ene hånda, og hamrer løs på høna med den andre. Da er det ikke sikkert du får posten levert på døra no mer! )

Det er da jeg ser han i øyekroken. Han som for bare noen sekunder siden forstyrret roen med en spørrende stemme. Det er ikke gubben! Der på plattingen, bare en snau halvmeter bak meg står en ung kjekk mann i post-uniform, med ei diger pakke under den ene armen, og en sånn digital dings for signatur under den andre. Øynene hans er som klinkekuler, trillende fra side til side inne i hodet, desperat etter å fokusere blikket på alt annet enn den parringsklare dansende huleboerkvinnen med flagrende hengepupper og vepsestikk i lysken.

«Jeg trenger bare en signatur her!» sier han og vrenger pupillene så langt bakover at kun det hvite synes i øynene hans, mens han setter pakken ned på plattingen og rekker meg signaturdingsen.

Fremdeles med en intens og stikkende svie i lysken prøver jeg å signere mens han holder. Jeg tripper og gnur lårene mot hverandre for å lindre smerten, mens jeg desperat holder en arm foran puppene og sjonglerer den digitale pennen med den andre hånda.

Ikke treffer jeg skrivefeltet, og jeg er knapt i stand til å huske mitt eget navn, langt mindre skrive det riktig!

( Når du bare skal levere ei pakke, men blir angrepet av et sett lange flaksende pupper og en doven veps, og mest sannsynlig er ødelagt for livet!)

Til slutt er stakkaren i post-uniform så desperat etter å komme seg vekk, og så nær ved å få nakkesleng av å unngå å se på meg at han desperat roper «Bare skriv X!!! Det holder med X!!!»

Og idet den kjekke unge, nå akk så forskremte og sannsynligvis seksuelt ødelagte mannen spoler av gårdsplassen så grusen skvetter innser jeg sørgmodig at gubben har rett.

For ikke bare finnes det noe mer usexy og mindre tiltrekkende enn en høstbleik, småfeit middelaldrende dame med flagrende hengepupper, utvasket truse, og et vepsestikk i lysken så stort at det kan forveksles med en middels stor verdensdel, som danser rundt foran et stakkars intetanende postbud, som en parringsklar huleboer, men nå er det jammen meg vitenskapelig bevist at hun er sporadisk analfabet også.

For nei, det er så visst ikke tre n`r i Janne, men sist jeg sjekket var det ingen X eller.

( Mrs. X. parrings-syk uleboerkvinne, og sporadisk anafabet )

Så er det kanskje like greit da, at denne dama verken ble solbrun eler deilig likevel, for da ville kanskje bloggen hatt enda flere lesere, og folk ville begynt å etterspørre autografer.

Vi vet jo alle hvordan det ville gått.

Mvh Fru. X, hobbyblogger med smerter i lysken.

Få nyhetene rett på din mobil!

Last ned appen indre.no, og få varsel på mobilen om de viktigste hendelsene og nyhetene.

For iPhone

For Android

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags