– Barna skal bringes hjem. Uansett!

Ved å si nei til å ta IS-barna hjem – 10 mødre og ca. 40 barn – bereder Erna Solberg grunnen for at en ny statsminister om 20-30 år må be om unnskyldning slik samer, partisaner og tyskertøser allerede har fått, skriver RBs ansvarlige redaktør.

Ved å si nei til å ta IS-barna hjem – 10 mødre og ca. 40 barn – bereder Erna Solberg grunnen for at en ny statsminister om 20-30 år må be om unnskyldning slik samer, partisaner og tyskertøser allerede har fått, skriver RBs ansvarlige redaktør. Foto:

DEL

KommentarDe er bare barn, de er bare barn!

Min fars stemme i fistel kommer til meg fra barndommens rike. Årsaken til det voldsomme raseriutbruddet skyldes noen få krenkende linjer skrevet med blyant på noen pappbiter i store bokstaver stiftet på lysstolper i grenda vi bodde i.

Da to barn – la oss kalle dem Kjell og Marit – begynte å gå over jordene til en tilårskommen småbruker etter at barfrosten hadde satt inn for å korte skoleveien, svarte ikke småbrukeren bare med å henge ut barna.

Han la til at det ikke var rart at de to barna tok seg til rette på denne måten siden «mor var tyskertøs og far tyv» Min far – skolestyreren – svarte med å beordre skribleren hjem til oss (lærere hadde autoritet den gangen). Det var senhøstes, det vet jeg. I 1966 eller 1967. Min far ville vite hva slags skade ni-, tiåringer – hans elever – kunne påføre frosset mark? Til slutt gikk han tom for argumenter bortsett fra ett.

Han skrek igjen og igjen «de er bare barn, de er bare barn» til bonden på kjøkkenet vårt. Kjell og Marit ble gagns borgere. De første kronene Marit tjente, brukte hun til å kjøpe penskjorter til brødrene sine.

Siden i livet ble Thorleif Blatt min svoger. Han leder Lebensborn-Norway, en frivillig gruppe av barn født med norsk mor og tysk far under krigen. 11 år gammel, da moren giftet seg på nytt, fikk Thorleif ikke være med inn i den nye familien. Morens nye svigermor – hun bodde også under stefarens tak – ville ikke ha «tyskerungen» i hus.

Kjærligheten dem imellom overvant feilene moren hadde begått, mens han som intet hadde gjort – Thorleif – havnet på barnehjem. Verken moren eller stefaren var onde mennesker. Tvert imot, men svigermorens motvilje mot Thorleif hadde legitimitet i samfunnet rundt.

Det var derfor en stor dag for Thorleif Blatt som ikke bærer nag verken for plasseringen eller oppholdet på barnehjemmet, å være til stede da statsminister Erna Solberg på vegne av den norske staten ba om unnskyldning for behandlingen av tyskertøsene i oktober i fjor. En oppreisning også for ham.

I går var jeg på en fantastisk forestilling – Utafor – på Det Norske teater. Fire unge mennesker vitnet om 22. juli-terroren, islamistisk radikalisme og norsk antisemittisme. Siri Marie Seim Sønstelie fra Skedsmokorset som også har vært vikar i RB, fjetret publikum da hun fortalte om hvordan Anders Behring Breivik påførte henne et utenforskap da han nesten tok livet av henne.

En magisk forestilling om hvor viktig det er for mennesker uavhengig av bakgrunn, etnisitet og religion å bli inkludert. Og at inkludering er det viktigste våpenet mot ekstremisme.

Få ukas viktigste kommentarer og innlegg fra Romerikes Blad med nyhetsbrev rett i eposten hver lørdag

Ved å si nei til å ta IS-barna hjem – 10 mødre og ca. 40 barn – bereder Erna Solberg grunnen for at en ny statsminister om 20-30 år må be om unnskyldning slik samer, partisaner og tyskertøser allerede har fått.

Jeg mener «de er bare barn» er et universelt prinsipp i hvordan behandle barn etter krig og konflikter. Er barna norske statsborgere, skal de bringes hjem sammen med mødrene. Uansett! Mødrenes grandiose feilvalg i livet skal ikke få konsekvenser for barn. Vi kan ikke tillate oss noe annet enn å betrakte barn som noe annet enn «bare barn».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags