Du får det du betaler for, sies det. Dette gjelder også skolen. Lillestrøm-skolen drives på et minimumsnivå. De økonomiske rammene er det kommunestyret som vedtar, og budsjettkuttene har politikerne stått for siden vi ble Lillestrøm kommune. Like lenge har lærerne advart kraftig mot utviklingen.

Romerikes Blad har hatt flere oppslag om situasjonen i Lillestrøm-skolen den siste tiden. Det er alvorlige episoder, og økende mobbing. Bekymringer om å havne blant de lavest rangerte på UNICEFs kommuneundersøkelse av kommunale tjenestetilbud til barn og unge, kan ikke lenger bortforklares. Økningen i mobbetall kan ikke bare bortforklares. Bekymringer, advarsler og tilbakemeldinger fra skolen har det ikke manglet på. Nå bobler de til overflaten og ut i offentligheten i form av avisoppslag og mediesaker.

Planer i glanset papir

«Vi kan ikke saksbehandle oss til gode skolemiljø» sa Dorthe Bolærn Rundtom, rektor i Lørenskog, i en sak i Romerikes Blad fra nabokommunen Lørenskog. Dette er et perspektiv vi må ta til oss. Barna og ungdommene får det ikke bedre av flere utfylte skjema, planer i glanset papir og et innviklet teknisk språk fylt til randen med fremmed- og moteord. Minimumsnivå blir ikke noe annet enn minimumsnivå før du sørger for flere lærere i klasserommet.

Lærerne står i dette daglig. For mange lærere og skoleledere er ikke avisoppslagene den siste tiden overraskende. Tilstanden i skolen snakkes om på lærerværelser og der lærere møtes. Det betyr ikke at alle skoler er like, og at problemene finnes over alt, men det betyr at det er kjent. Det er på tide at vi tør å ha en ærlig og åpen samtale om dette i offentligheten også, og da må man tåle å lytte til ekspertene i klasserommet som står i dette dag etter dag.

Løpe raskere

Når lærere og skoleledere sier ifra har de ofte blitt avvist, og dessverre ofte blitt møtt med hersketeknikker fra byråkrater og politikere som skjønnmaler, bortforklarer og skyver ansvaret tilbake igjen på lærerne, skoleledere og den enkelte skole. I Avisa Oslo kan vi lese om en Oslo-lærer som ble møtt med advarsel fra arbeidsgiver når han pekte på utfordringer med for store klasser, heldigvis oppleves det høyere under taket her i Lillestrøm. Men det er dessverre slik at når det skjer noe ekstraordinært skal det som oftest løses uten at det tilføres en eneste krone ekstra. Du får ingen flere kolleger, du må bare løpe litt raskere enda en gang og oppleve å ikke bli lyttet til.

Ungdommer og barn i Lillestrøm fortjener noe mer enn minimum. De fortjener flere lærere. De fortjener at når de voksne som er med dem hver eneste dag sier ifra om at dette ikke er godt nok så tas det på alvor. De barna og ungdommene som står i hverdager med vold, trakassering og mobbing fortjener å bli tatt på alvor. Elever i en slik hverdag, eller med lærevansker og hjelpebehov, fortjener at inkludering og en fellesskole som gir alle like muligheter er noe mer enn politisk retorikk og innhold i festtaler og partiprogrammer. De må få møte det i hverdagen i Lillestrøm. Vi må ha nok lærere i klasserommet der elevene er.

Finansiering

Det er selvsagt enkelt å peke på foreldre og ungdommene selv. Å dra frem riset bak speilet og si at nå må de selv ta ansvar. Det er jo bare å ta seg sammen. Å se i det samme speilet og innse hvordan skolen er finansiert, hvilke advarsler, bekymringer og tilbakemeldinger man har fått og hva man faktisk har gjort er ikke like populært. Ungdommene velger ikke sine foreldre, og de velger ikke sine bomiljø. Skolen har elever med all slags bakgrunn, fra alle samfunnslag. Alle som har ansvar må nå på banen og ta dette ansvaret.

Kristin Løver, Jon Ola Eggen, Lene Skjønhaug, Alexander Fjellestad og Hilde Henriksrud Svendsen, Utdanningsforbundet Lillestrøm