Når en minoritet, som har blitt det kun ved å leve normalt, og som ikke har gjort noen fortred, blir så liten at det tas til ordet for å ekskludere dem fra fellesskapet, holde dem i husarrest, true dem med bøter, kalle dem alle slags skjellsord, og ilegge dem all skyld, så må de av oss som er i flertallet ransake våre hjerter og se uretten.

Undertrykk ikke samvittigheten, for hvis samvittigheten undertrykkes, forsvinner kjærligheten og medfølelsen, og da står vi kun igjen med kalde lover og forskrifter uten reell frihet. Og uten frihet i liv og sinn blir vi alle mismodige og harde.

Vi skal alltid gjøre som myndighetene sier, med mindre myndighetene ber oss gjøre noe som Gud befaler at vi ikke skal gjøre, eller myndighetene ber oss om å ikke gjøre noe som Gud har befalt oss å gjøre.

Gud har befalt oss å elske vår neste som oss selv. Gud har befalt oss å ikke se flisen i vår bror øye og samtidig ikke se bjelken i vårt eget øye.

En myndighet som ikke tar tak i en økende polarisering i samfunnet, og som enten med overlegg eller vanvare bidrar til det, søker ikke Guds vilje.

"Å, hvor vakre hans føtter er på fjellene, som forkynner evangeliet, som bringer bud om fred og forkynner evangeliet om gode nyheter, som bringer bud om frelse og sier til Sion: 'Din Gud er konge!'" (Jesaja‬ ‭52:7‬).

Regjeringen kan veldig enkelt løse hele situasjonen for land og folk ved å enkelt si: "I kjærlighet og frihet skal vi sammen komme oss igjennom slutten på denne pandemien. Ingen innbyggere skal ilegges skylden for vår situasjon. Vi skal ikke forskjellsbehandle. Vær inkluderende og glade i hverandre. Vi vil trøste og oppmuntre. Nå ser vi fremover".