Jeg tror det er noe med kontrasten mellom de tilsynelatende døde og ugjestfrie buskene, som likevel er sprekkfulle av sang, av glede, av løfter om sommer og nye muligheter, av liv.

En ny undersøkelse viser at fuglekvitter er naturopplevelsen nordmenn er mest redd for å miste. Min facebook har vært full dette året av folk som bekymrer seg over at vår og sommer har vært uvanlig stille. Hvor er fuglene, hvor er insektene. «Har dere sett marihøner i år?» spør de. «Har dere sett piggsvin?» Selv har jeg vært heldig og hatt en sommer med yrende liv i hagen. Og ingenting er bedre når man føler seg litt aleine eller ekstra grublete, enn å kunne lukke øynene, kjenne sola varme i fjeset, og la seg omslutte av summing og kvitring.

Eller å kunne gå inn i skogen, legge seg ned, og bade i alt livet der. Småfugl og humler, padder og mygg, hakkespett og kanskje en og annen orm. Og sporene etter større dyr, om det er elg, rev eller hare. Følelsen av at livet uansett går sin gang, og at ens egen eksistens har sin plass i noe større. Frodig flora, yrende dyreliv og nærnatur er også blant naturopplevelsene folk er redd for å miste.

Naturen har enorm verdi i form av opplevelser for oss mennesker. Det er bra for fysisk og psykisk helse, og gir masse glede og trivsel. Så er den også viktig i seg selv, og består av økosystemer som er intrikat vikla inn i hverandre. Enkelt sagt - når vi påvirker en art, påvirker vi mange. Dessuten er naturen avgjørende både i kampen mot klimaendringer, håndtering av ekstremvær og matproduksjon - og det beste av alt - ofte gjør naturen jobben sin best når vi bare lar den være i fred.

Likevel er naturen trua. I Norsk rødliste for naturtyper 2018 er 258 naturtyper vurdert. Av disse står 123 på Rødlista og 74 er vurdert som truet. Raviner, enkelte myrtyper, flygesanddyner og kroksjøer er eksempler fra Romerike.

Av de 23.405 artene som er vurdert, står 4957 (21 prosent) arter på Norsk rødliste for arter 2021. Av de vurderte artene er 2752 (12 prosent) truet. En av dem er storspoven, en sterkt truet fugleart, som blant annet bor, eller bodde, på Bjørkemåsan, ei svær myr som er i ferd med å bygges ned i Nannestad. Flertallet i kommunestyret der mente storspoven kunne finne seg et annet sted å bo. Piggsvin er også nær trua, både fordi vi tar fra dem steder å bo, gjør det vanskelig for dem å finne mat, og skalperer dem med robotgressklippere. Fjellrev, hare, villrein, laks, ål, hummer og en del torskearter er også rødlista. Ironisk nok er fisketypen «vanlig uer» nå sterkt truet.

Og for å komme tilbake til fuglekvitteret folk er redd for å miste - skjeggmeis, dvergspurv, granmeis, grønnfink, gulspurv, gjøk, gråspurv, sanglerke, stær, taksvale og en del ugletyper står på rødlista. Flertallet av artene på rødlista lever i skogen, og den største trusselen er arealbruk. Klimaendringer er også en trussel, og vi er vel mange som er redd for at den trusselen bare blir større framover.

I desember 2022 ble verdens ledere enige om en ny avtale for å ta vare på naturen, en avtale som sier at 30 prosent av all natur, både på land og i havet, skal vernes. Regjeringen har sagt de skal legge fram en plan for hvordan Norge skal nå målene i løpet av 2024. Samtidig er det påfallende hvor svakt naturen står i Norge, og verken den forrige eller den nåværende regjeringen har gjort spesielt mye for naturen. Og det som verre er, de har gjort, og gjør fortsatt, ganske mye for å ødelegge den.

Les også

Tida for handling er nå

Det beste eksempelet på dette er kanskje Oslofjorden, hvor de fleste partier er ute i valgkamp og hevder at de er partiet som vil gjøre mest for å redde Oslofjorden. De legger fram handlingsplan etter handlingsplan, med små tiltak og litt penger. Det de tilsynelatende aldri er villige til å gjøre, er å slutte med alt det som ødelegger Oslofjorden i første omgang. Forstå meg rett - jeg heier på alle som vil redde fjorden, og alle tiltak som kan hjelpe. Men hvis vi ikke samtidig er villige til å slutte å skade fjorden, blir reparasjonstiltakene… ja, bare en dråpe i havet.

Jeg ser fram til regjeringens plan for hvordan vi skal nå måla i naturavtalen, men i mellomtida har de kommende nye kommunestyrepolitikerne en enorm oppgave. Jeg håper de klarer å se sin del av det store, og ikke går fra ansvaret sitt. De neste fire åra må vi både slutte å ødelegge naturen, og begynne å reparere den - slik kommunestyret i Ullensaker nylig forbilledlig tok ansvar for Jødahlsmåsan. Fra nå av må naturen være prioritet nr 1.

RBs spaltist, Kristin Antun fra Nannestad, er brennende opptatt av naturvern, miljø og klima. Engasjementet har gjort henne til MDG-politiker i Viken.