For noen dager siden leste jeg en artikkel i VG, denne omhandlet «Eve». Jeg siterer et spørsmål i artikkelen som siden har fått meg til å få forhøyet puls. «Kan hun være løsningen på personalmangelen i helevesenet?»

Nei det kan hun ikke. Løsningen på personalmangelen i helsevesenet står rett foran dere og ville gitt alt for en fast stilling på sin arbeidsplass. Jeg er en av de mange.

Jeg vil ha fast jobb som pleieassistent før «Eve» får jobb! Jeg vil informere om at jeg jo selvfølgelig forstår at en robot ikke vil ankomme Hjemmesykepleien for å ta fra meg jobben min der jeg velver meg rundt på et trangt soverom, sikter kateterposen i en smal urinflaske og der jeg skifter på sår fra topp til tå, men la meg snakke for flere og la meg sette dette i perspektiv.

Raskere enn roboten

Jeg er ganske sikker på at jeg smidigere og raskere enn «Eve» klarer å plukke opp en tung og våt bleie under en seng (prioriteringen fordi den som er skiftet på selvfølgelig synes det er feil sted for en brukt bleie), for så å måtte være rask med å stappe denne bleia ned i en trang pose og rask må jeg være fordi brukeren eller pasienten trenger min støtte, min omsorg og meg ved sin side ved et sårstell som er smertefullt der hun eller han i tillegg ligger på kanten av senga uten sengehest. Hver dag er min kamp om timer, hver dag er jeg nærmere min faktiske drøm om å få bli helsefagarbeider, etter en fagprøve jeg hver eneste dag teller ned timer til. Min drøm er kanskje underlig for deg, men det er MIN drøm, kanskje ikke din, og ihvertfall ikke «Eve» sin.

Jeg koster ikke flere millioner kroner, men jeg er faktisk ganske verdifull. Jeg klarer å sitte hvor som helst på sengekanten og samtidig holde en hånd. Jeg smører frokost samtidig som jeg holder en samtale med bruker eller pasient som har behov for å få utløp for sine følelser. Jeg kan utføre et morgenstell på et trangt bad, og da mener jeg trangt, der den jeg steller føler seg ivaretatt. Jeg smører hemoroider samtidig som jeg får bruker eller pasient til å le fordi jeg vet akkurat hva som skal til da jeg kjenner brukeren eller pasienten, noe som fjerner ubehaget da dette naturligvis ikke føles som en spabehandling. Slå den du «Eve»!

Gir meg tillit

Under hver vakt opplever jeg at de eldre, syke både fysisk og psykisk, de yngre, men pleietrengende - ja ved hver vakt opplever jeg at de gir meg tillit, jeg gir de all min kjærlighet ved å vise omsorg, smilende øyne og en skulder å gråte på - og jeg viser de at mitt eneste ønske er at de skal ha en så god dag som mulig. Minst mulig smerter. Minst mulig utfordringer psykisk. Jeg sørger for at de får i seg den næringen de trenger, så godt vi i Hjemmesykepleien kan gjøre det. DETTE er løsningen på personalmangelen i helsevesenet. Jeg er helt sikker på at mitt brede smil oser mer omsorg og kjærlighet enn «Eve» sitt, og en ting kan jeg love deg. Jeg er MER enn parat nok for å hjelpe! Jeg har aldri vært så parat!

Susann Laache, Pleieassistent og komiker, Eidsvoll