Lørdag arrangerte Idrettsforbundet seminaret «Uten frivillighet ingen idrett» i forbindelse med Idrettsgallaen. Etter 2 år som styreleder i en håndballklubb har jeg gjort meg noen tanker rundt frivillighet og hvordan det er å drive klubb. Det er først og fremst givende, men også utfordrende.

Jeg mener at dersom du har barn og er normalt ressurssterk, så bør det forventes at du en gang i løpet av barnets oppvekst tar på deg tillitsverv eller ekstra dugnadsansvar – enten det er i idrett, kultur eller skole. Jeg tror vi alle må spørre oss selv om hva vi skal bidra med i en tid der frivilligheten strever. I økende grad konkurrerer frivilligheten med hytter både ved sjø og på fjell, billige flybilletter til verdens byer og ønsket om å gjøre noe annet enn å selge pølser, vafler og dugnadsprodukter, stå parkeringsvakt og kjøre barn på cup.

Vanskeligere etter korona

Dessverre er det mitt helt klare inntrykk at det er vanskeligere å få folk til å gjøre en innsats etter korona. Kanskje fikk vi alle en roligere tilværelse under korona-nedstengningen og lærte oss å sette pris på tid uten forpliktelser. Kanskje er vi faktisk mer slitne, en del sliter med «long-covid» og har rett og slett mindre energi. Utfordringen blir jo når barna våre samtidig er glade for å være i gang igjen med fritidsinteresser etter isolerte og traurige måneder. Det matcher ikke helt voksnes følelse av «ork» over igjen å måtte være transportbyrå og dugnadsgjeng. Samtidig vet vi at økt fattigdom og trangere kår gjør at flere ungdommer blir såkalte «utebarn». Med trangbodde familier og voksne som må jobbe mye for å få det til å gå rundt, så drifter mange ungdom rundt og har mer behov for organisert fritid enn før. Det er få som samles på løkka med ball nå i dag.

Bekymret

Kultur- og idrettsministeren Anette Trettebergstuen sier at hun er bekymret etter å ha lest sakene om at frivilligheten står for fall i barneidretten. «Idretten skal være for alle», understreker hun. «Økonomi skal ikke være en barriere». Jeg er så enig. Men utfordringen er jo at når ingen stiller opp så må vi betale for daglig drift. For hvem skal ha daglig dialog med kommunen om ting som ikke funker i hallen, håndtere medlemsregistre, søknader og rapportering, skaffe de frivillige eller å skaffe inntekter og svare på spørsmål? En deltidsstilling blir mer enn kjapt fylt opp med daglige klubboppgaver. Og hvem skal da fylle opp den kiosken før helgas kamper eller merke opp den kortbanen? Ofte faller det da på dem som allerede satt flere timer med dugnadslister og dommeroppsett. Når det er for få hender sliter de engasjerte seg ut og faller fra – noe som blir en ond sirkel.

Skremmes vekk

Jeg tror også et nyere fenomen skremmer noen fra frivillighet. Det er noe med at direktekanalene i idretten som «Spond» og sosiale medier gjør at terskelen for å ytre sin misnøye er mindre. Før måtte du sette deg og skrive en e-post. Nå øses misnøye og frustrasjon ut i kommentarfeltene også internt i klubbene. «Den dugnaden var feil produkt, at det går an å bli så dumme». «Treneren opptrer urettferdig». Eller «hvorfor har ikke klubben sørget for dette – det er for dårlig» (en gjenganger). Gjerne fra de som aldri stiller på årsmøter eller foreldremøter. Men klubben – hvem er det? Det er oss alle. Klubben er ikke mer enn innsatsen du og jeg legger inn. Og for dem som legger inn mye innsats og veldig mange timer i uka, er det ikke veldig motiverende å oppleve mye av den art. De fleste av oss er ikke med for å få ros og forventer det heller ikke, men fordi vi ønsker å bidra til noe for våre og andres unger. Men jeg tror det er flere som hadde syntes det var lettere å bidra hvis de slipper å føle seg som hoggestabber for de som ofte ikke bidrar.

Ubetalt

Mange, også foreldre, stiller høyere krav til profesjonalitet i klubbene nå enn før. Men vi må fortsatt huske at idrettslag i hovedsak handler om frivillighet! Da kan vi ikke forvente det samme som hos profesjonelle. Medlemskap i idrettslag er ikke en vare du kjøper. Fortsatt gjøres det store flertallet oppgaver i klubbene ubetalt, enten det er som trenere, styremedlemmer eller på dugnad. Og da tenker jeg at terskelen for å gi negative tilbakemeldinger bør være ganske høy. Still heller på årsmøtet og bidra til å forme klubben! Vi som sitter i styret vil ha tilbakemeldinger og kritikk – men i former som gjør at vi sammen kan finne løsninger. Vi gjør absolutt ikke alt riktig og flere hoder tenker bedre. Og vi trenger både gode hender og gode hoder om vi ikke skal måtte ansette oss ut av mangelen på frivillighet – og dermed gjøre det for dyrt å være med. Og akkurat det er en skikkelig vanskelig balansegang.

Min påstand er at Idrettsforbund og særforbund heller ikke har gjort det enklere for oss. Hvis foreldre visste hvor mange tungrodde systemer frivillige (eller ansatt på deltid) skal håndtere for alt fra dommerutbetalinger, klubboverganger, lisenser, registreringer og søknader (og få systemer snakker med hverandre!), så tror jeg de fleste ville blitt overrasket. Det er veldig mye arbeid i en klubb som ikke synes. Og min påstand er at klubbdrift og alle systemer man skal drifte gjør det nesten umulig å drifte klubb uten ansatte lenger.

Givende

Likevel tror jeg få angrer på at de bidro med frivillighet. Og det er så mange fantastiske folk som bidrar! De er barna, ungdommene og de andre frivillige som gjør innsatsen verdt det. Sammen med de gode sportslige opplevelsene og fellesskapet. Jeg er derfor redd for at dette skal stå igjen som en elendighetsbeskrivelse. Frivillighet er først og fremst givende. Lærerikt er det også. Det å kjenne unger og foreldre over hele bygda kan også komme godt til nytte en dag.

Vi må forsøke å gå nye veier for å få med oss de frivillige. For en del foreldre vet kanskje heller ikke at de mangler? Det er ikke så lett å se behovene, de må forklares. Det å bidra litt er alltid bedre enn ikke noe. Den norske idrettsmodellen er basert på frivillighet og dugnad. Det er innsatsen din som gjør idretten tilgjengelig for alle. En stor og varm takk til alle dere frivillige. Vi trenger flere.

Kathrine Raadim, styreleder, Rælingen Håndballklubb