På flere samfunnsnivåer foregår kampen om hva som er de viktigste problemene og hva som er mulige og gyldige løsninger. Det er språklige handlinger som orienterer seg mot ulike aktører i jordpolitikken. Mange av handlingene definerer virkeligheten for å oppnå ulike mål.

Slik skriver Heidi Vinge i sin dr. grad om jordvern. Norge har begrenset med dyrkamark og trenger å opprettholde drifta på det jordbruksarealet som finnes. Etter andre verdenskrig skulle landet bygges opp, og landet skulle brukes på den måten som var mest gagnlig for samfunnet. Men dette ble ikke bra for de som hadde yrket sitt i landbruket. Kampen om arealressursene tilspisset seg i begynnelsen av 1970-åra.

Nytte for landbruket

Jordlova skal være til nytte for landbruket. Men i § 2 sies det at den likevel ikke gjelder for områder som i reguleringsplan er lagt ut til annet formål enn landbruk, eller i bindende arealdel av kommuneplan er lagt ut til bebyggelse, anlegg, natur- og friluftsområde. Kommunestyret står fritt til å ta dyrka eller dyrkbar mark ut av drift. Det er ikke gitt noen kriterier som skal oppfylles, bare simpelt flertall i kommunestyret.

Da lov om vederlag ved oreining (ekspropriasjonserstatningslova) kom i 1973 var det stort behov for areal til veier, og offentlige og private bygg. Men den høye prisen på jorda hindra framdrift. Lova beskreiv i § 6 vederlag etter bruksverdi. Stortinget vedtok en mulighet til å redusere grunneiervederlagene. Ved utbygging av E6 sør for Kløfta prosederte høyesterettsadvokat Kolrud vederlag etter bruksverdi. Lova var i strid med grunnlovens § 105, når hensyn til samfunnet krever at en må gi fra seg eiendom til offentlige bruk, skal en ha fullt vederlag. Men i Kløftadommen av 1974 mente Høyesterett at Stortingets syn på vederlag skulle gjelde foran grunnloven.

Kommunestyrene kunne etter dette legge store arealer ut til offentlig utbygging uten nevneverdige kostnader til grunneier. I 2022 blir dyrkamark erstatta med 18 til 32 kr per kvadratmeter. Kommunestyret kan regulere jord til 55 samfunnsnyttige formål som er lista opp i oreiningslova. Etter opplistinga står det: Kommunale vedtak eller samtykke kan ikkje gjerast eller gjevast utan det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade. Ofte blir verdien av matjord utelatt i vurderingene.

Landbruket svekket

Ved innføring av jordlovas § 2 i 1917 ble landbruket svekket i møte med storsamfunnets behov. Videre svekking skjedde ved Kløftadommen i 1974. Forvaltninga skal ta hensyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor, men klarer det ikke. For å styrke jordvernet må en endre lovene og forvaltninga så landbruket blir prioritert foran andre samfunnsinteresser. Økonomi spiller en vesentlig rolle, og full markedspris for dyrkamark må lovbestemmes. For å unngå stor vekst i pris på jordbruksjord og gårder, kan grunneier sitte igjen med anslagsvis 20 prosent av vederlaget og et fylkeskommunalt jordfond får de resterende 80 prosent.

Bønder kan søke fondet om støtte til nydyrking, grøfting og klimatiltak. Hvert år vedtas 2-3 tusen dekar omdisponert fra landbruket. Antar vi en pris på 1 mill. kr per dekar vil det årlig gi flere milliarder kr til jordfond.

Jeg har her pekt på jordvernet som lider under dårlig lovlig vern. Noen kommunestyrer vedtar å ikke bygge på dyrka eller dyrkbar mark. Dette hjelper litt, men Regjering og Storting må starte en lovendring så vi får jordvern i hele landet. § 2 i jordlova førte til en juridisk forvitring av jordvernet. Dette må rettes på nå.

Hans Hilmar Bjerke, styremedlem Lillestrøm Senterparti