Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan sikre FNs omsorgsplikt for feltpersonellets mentale helse

Leserinnlegg

Mange nordmenn har deltatt i ulike former i internasjonale FN misjoner og også de trenger støtte på ulike måter, både nasjonalt og internasjonalt. Selv om Norge har vært dyktige i perioder, med god oppfølgning og erstatningordninger, ser vi nå en tilsynelatende nedtrapping av oppfølgningen av veteraner. Oppfølgningen er nå lesset over på kommunene og diverse etater. Det gjør prosessene i oppfølgingen mer byråkratiske og vanskeligere å gjennomføre. Dette gir ikke god klang blandt de 23000 i Norges Forsvar som blir veteraner etter hvert med eller uten FN tjeneste.

Da er det godt at vi kan støtte oss på FNs Department of Operational Support, som forventer å motta flere erstatningskrav for psykiske helseproblemer forårsaket av FNs tjeneste i årene som kommer. Eller er det ikke?

La oss se litt på FNs holdning, analyser samt plikt til å følge opp sitt personell.

Vi vet at i de utfordrende miljøene hvor mange FN operasjoner er utplassert, kan de ta knekken på den mentale helsen til både uniformert og sivilt personell. Det er økende bevis for at antallet post-traumatiske stressforstyrrelser (PTSD) og andre psykiske helseproblemer er høyere blant mennesker som har deltatt i FNs fredsoperasjoner enn i befolkningen generelt. Dette har alvorlige konsekvenser for FNs prestasjoner, omdømme og økonomi og, enda viktigere, for helse og velvære for FNs personell.

Et nylig dokument publisert av IPI analyserer årsakene, utbredelsen og effekten av psykiske helseproblemer på FNs feltpersonell. Analysen beskriver de tre viktigste stressfaktorene som bidrar til høye problemer med mental helse.
1. For det første kan miljøet der fredsbevarere arbeider, være en kilde til stress, både når det gjelder sikkerhetsrisikoen de møter og når det gjelder levekår.

2. For det andre er arten av fredsbevarende arbeid stressende, inkludert deres vanskelige mandater, begrensninger på hva de kan gjøre og oppnå, og deres utfordrende, flerdimensjonale arbeidsordninger.

3. For det tredje er FNs byråkrati, inkludert dets regler og forskrifter, ledelseskultur og menneskelige ressurssystem, en av de mest akutte stressfaktorene.

FN-systemet kan ikke endre det faktum at miljøene der fredsoperasjoner utføres er stressende og følelsesmessig anstrengende, eller at det å være vitne til virkningene av krig og grusomheter kan påvirke mentaliteten til ethvert individ. Likevel kan FN arbeide for å forbedre personalets mentale helse og har tatt viktige skritt i denne retningen.

FNs generalsekretær Antonio Guterres har vært ypperlig i å fremme mental helse, og FNs strategi for mental helse og velvære, som ble lansert i oktober 2018, har løftet saken til en strategisk prioritering for alle FN-enheter.

FN har etablert retningslinjer for å informere FN-ansatte om psykiske helseutfordringer, utviklet handlingsplaner for å redusere stigma knyttet til mental helse og endre organisasjonskulturen for å skape mer støttende og omsorgsfulle miljøer.
Under COVID-19-pandemien har FNs sekretariat søkt å styrke sensibilisering og tilgang til psykisk helsevern og rådgivning.
Department of Operational Support, som forventer å motta flere erstatningskrav for psykiske helseproblemer forårsaket av FNs tjeneste i årene som kommer, gjennomfører også en studie om PTSD for å informere om fremtidig planlegging.

Til tross for utbredelsen av psykiske helseproblemer, og til tross for innsatsen hittil, har de fleste FN-ansatte ikke fått mental helse-støtte.
Det er flere grunner til dette. Psykisk helse er fortsatt et sensitivt tema, med vedvarende stigmaer, kulturelle tilnærminger som varierer fra land til land, og en institusjonell kultur som har gjort "mental sterk" til et kjernekrav for jobben. Ansvarsdelingen for psykisk helsestøtte mellom FNs sekretariat, tropp- og politibidragende land og individuelle ansatte er også gjenstand for debatt.
Dessuten, mens FN etablerte en strategi for mental helse og velvære i 2018, har denne strategien vært utfordrende å implementere av ulike grunner.

FNs sekretariat hadde inntil nylig ikke samlet omfattende data om mental helse til FN-ansatte. Dette endret seg da FN, i samarbeid med akademiske forskere, gjennomførte en historisk undersøkelse om personalets trivsel og mental helse i 2015 og 2016 og utga en offentlig rapport med omfattende statistikk i 2017. https://www.un.org/.../healthy.../files/Survey%20Report.pdf
Undersøkelsen hadde 17 363 respondenter fra elleve FN-enheter, som samt flere FNs fredsoperasjoner, som representerer 17,7 prosent av alt FN-personell.

Resultatene av studien er skremmende. Omtrent halvparten av respondentene rapporterte symptomer som var i samsvar med en mental helsetilstand, et tall som er betydelig høyere enn for befolkningen generelt.
• 41 prosent av respondentene screenet positivt for minst ett psykisk helseproblem.
• 22 prosent screenet positivt for to eller flere.
• 18 prosent av respondentene ble flagget for generell angstlidelse.
• 3 prosent for alvorlig depressiv lidelse.
• 20 prosent for posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
• 23 prosent for alkoholbruk.
Det var en sterk sammenheng mellom dårlig mental helse og antall år som de jobbet for FN, lav jobbtilfredshet, og opplevelse av “incivility” og konflikt på arbeidsplassen. Forekomsten av psykiske problemer ble rapportert å være høyere for kvinner og yngre ansatte.
Mens FNs sekretariat og medlemsland som bidrar til fredsoperasjoner har etablert prosesser og strukturer for å håndtere mental helse før, under og etter utplassering på forskjellige nivåer, er det store mangler.


• Utvelgelses- og opplæringsprosesser før utplassering inkluderer kun overflødige elementer for å forhindre og øke bevisstheten om psykiske problemer og for å hjelpe personell til å håndtere stress.
• Arkitekturen for psykososial støtte i felten er inkonsekvent og fragmentert, med tre sekretariatavdelinger som alle jobber med mental helse og to separate rådgivningstjenester.
• Etter utplassering, når PTSD og andre langsiktige psykiske helseproblemer kan vise seg, stiller FN få ressurser til mental helse til tidligere personell.

For å løse disse manglende, må FN-systemet og medlemslandene raskt prioritere sin omsorgsplikt overfor troppene, politibetjenter og sivile som er klare til å bo i farlige, isolerte vaktstasjoner med begrensede ressurser. For å gjøre det kan noen få skritt tas.

• Den første er å heve profilen for mental helse i FNs fredsoperasjoner. FNs sekretariat og medlemslandene bør belyse de vanskelige forholdene som fredsbevarende personell står overfor, bedre vurdere forekomsten av psykiske helseproblemer blant personalet, og bekjempe stigmatiseringen knyttet til mental helse. De bør også komme til en klar forståelse av sine roller og ansvar for å støtte psykiske helsebehov.

• Det andre er å gi mer støtte før misjonene for fredsbevarere og ansatte. Det er behov for å trene og kvalisere personell om hvordan de skal gjenkjenne psykiske problemer, symptomer og mestringsmekanismer. Beredskap og trening før PTSD, traumer og mental helse bør baseres på minimumsstandarder slik at alle kontingenter er like forberedt og utstyrt.

• For det tredje skal de utplasserte få sterkere støtte. Både FN-sekretariatet og medlemslandene bør opprettholde sin omsorgsplikt for personell i misjoner, blant annet ved å fremme en omsorgskultur, tilby tilstrekkelig, kontinuerlig psykososial støtte og forbedre menneskelige ressursordninger.

Og til slutt er det viktig å sikre at støtte blir gitt etter tjeneste. FN og medlemslandene bør erkjenne at deres omsorgsplikt ikke ender når personell kommer tilbake fra tjeneste. De bør fortsette å følge opp tidligere personell for å sikre at de får den psykososiale støtten de trenger gjennom dedikerte strukturer og ressurser.

De må erkjenne at en mental skade bør behandles med samme grad av alvor og troverdighet som en fysisk skade.

I sin natur er fredsoperasjoner stressende arbeidsmiljøer, og krig, grusomheter og motgang kan ta knekken på enhver person. Likevel må FN-systemet oppfylle sin omsorgsplikt overfor troppene, politibetjenter og sivile som er klare til å bo i farlige, isolerte oppdrag med begrensede ressurser.

Men gjør de det?

Nei, dessverre skapes det stadig nye hindringer både nasjonalt og sentralt i FN for å unngå å ta ansvar. Etter press fra aktive veteraner her i Norge hevdet Forsvarsdepartementet at de ikke kjente FNs ansvar og krøp til korset og innrømmet feilen og hjelper veteraner med å søke erstatning. Så vidt jeg vet er det ingen som her i Norge har fått oppfølging eller erstatning for skader etter tjeneste fra FN.

Norge som medlem i Sikkerhetsrådet må nå våkne opp for at FN må ta sin omsorgsplikt på alvor.

Takk til N.DRazza for input.

Kommentarer til denne saken