Gå til sidens hovedinnhold

Hvem har tid for samtale når livet blir utfordrende?

Hvem vet at det finnes en yrkesgruppe i kirken som kalles for diakoner?

Kronikk

Disse folka jobber primært med mellommenneskelige relasjoner, og har tid for samtale, uten henvisninger, uten direkte tilknytning til primærhelsetjenesten, uten krav til tilhørighet til noe spesifikt trossystem. De er der for deg som trenger en å snakke med. Diakonene har tid til folk flest. Denne teksten ønsker å formidle en ny organisering av et eldgammelt og brennaktuelt tilbud. Vi kaller tilbudet rett og slett: «Tid for samtale»

Eldgammelt og brennaktuelt?

Forfatterne av denne kronikken, er en arbeidsgruppe av diakoner på Romerike. Vi ønsker med dette å formidle en tjeneste med dype røtter i kirkens og dermed også på mange måter vår felles tradisjon. Kirken har til alle tider møtt folk til samtale. Samtalen har vært en viktig del av kirkens helse og omsorgsarbeid, og vi vil gjennom denne kronikken forsøke å tydeliggjøre at det er den i høyeste grad fremdeles, kanskje mer enn noensinne. Da vi skulle sluttføre denne kronikken, kom vi tilfeldigvis over en nylig kronikk skrevet av diakon Arvid Kaspersen, i Vårt Land (01/03/2021). Der viser han til sin nylige masterstudie hvor han har intervjuet et knippe fastleger for å kartlegge rundt deres rutiner vedrørende åndelige og eksistensielle problemstillinger hos sine pasienter. Han viser til spennende funn.

Hans funn kan meget forenklet oppsummeres i følgende hypotese, slik vi tolker ham: Kan det tenkes at for mange pasienter henvises til psykologer og lange ventelister i spesialisthelstjenesten, all den tid mange av disse ikke burde sykeliggjøres og trolig kunne hatt like godt av å snakke om at livet er vanskelig med for eksempel en diakon. Diakoner er spesialister på å snakke med mennesker om eksistensielle spørsmål som vedrører alt fra håp, tro og «meningen med livet», til tap og ulike former for sorg? Kaspersen skriver litt spissformulert at vi trenger flere diakoner, ikke flere psykologer, noe vi mener er en noe dristig formulering. Ikke desto mindre får han fram et meget viktig poeng: Ikke alle livsproblemer trenger en diagnose, og viser til toneangivende stemmer fra nær fortid, som Victor Frankl’s teorier om overlevelse under ekstreme forhold og Anton Vygotsky’s salutogenese; som forenklet handler om å gi rom til å dyrke fram menneskers iboende evner til å søke det som bygger opp og skaper mening og sammenheng i tilværelsen.

Ny organisering

Diakongruppa på Romerike forsøker nå å organisere og profilere en koordinert samtaletjeneste med kompetente diakoner med variert bakgrunn. Dette gjør vi ved å samarbeide og samordne samtaletjenestene rundt om på de ulike stedene på Romerike. Vi gjør oss tilgjengelig via en egen felles nettside og via sosiale medier. Diakonene bruker mye tid på samtaler, som nå altså samkjøres i en felles tjeneste innenfor et større geografisk område. Vi har lagd en nettside med god informasjon om tilbudet, linket til sosiale medier, så folk kan holde seg oppdatert og lett komme i kontakt med oss. Nettsiden heter tidforsamtale.no

Henvendelsene til denne nettsiden blir da formidlet til en rullerende vakttjeneste av diakoner knyttet til tidforsamtale- teamet, som følger opp med samtaler, digitalt eller ved fysisk oppmøte når smittevernreglene åpner opp for det. Vi er ikke en krisetelefon som kan love akutthjelp. Men vi vil også gjennom ferier og høytider være betjent og kunne henvise til en samtalepartner.

Bakgrunn og erfaring

Diakonene har en lang historisk forankring i kirken, og tjenesten har blitt definert ulikt og har ulik utforming i de mange kirkesamfunnene. Vi som skriver dette jobber i Den Norske kirke. Vi har grunnutdanning som sosionomer, sykepleiere, lærere e.l. og har videreutdanning i kirkefaglig omsorgstjeneste. Mange har videre spesialisering innenfor sjelesorg, ulike terapeututdanninger, religionsvitenskap, religionspsykologi etc. Men først og fremst har vi bred samtaleerfaring fra mange års yrkespraksis med å møte mennesker i svært ulike livssituasjoner. Og vi har mulighet til å følge opp mennesker over tid.

Samfunnsengasjement

Den Norske kirke er en folkekirke. Det betyr at de som jobber der skal møte mennesker i befolkningen, uavhengig av ståsted. Kirken har et samfunnsansvar, og det kommer til syne i dens mange seremonier og rituelle handlinger. Dette er kjent. Det som er mindre kjent er kirkens samfunnsansvar med hensyn til omsorg for mennesker, både for de som er aktive og de som ikke føler seg hjemme der. Diakonene kjenner spesielt på dette samfunnsansvaret! Kaspersen viser i sin kronikk til kirkens dokument Kirke og helse, at kirken har et helseoppdrag. Han sier videre at «i lang tid har kirken hatt en rolle på institusjoner og i livets sluttfase, men mindre oppmerksomhet på åndelig og eksistensiell omsorg gjennom livet. Her er mitt forslag: Vi trenger flere diakoner, mange diakoner, som kan gi kvalifisert og god åndelig omsorg til mennesker i nød og kriser. Flere godt kvalifiserte diakoner vil være en god samfunnsøkonomisk investering» og viser til professor i åndelig omsorg fra Danmark, Niels Christian Hvidt (VL 01/03/2021).

Mange faller utenfor og stadig flere føler seg rotløse og fremmede i en verden som blir stadig mer kompleks, med ulike krav som griper om seg i menneskers livsløp. Mange kvier seg for å oppsøke hjelp, mange fordi «det sitter langt inne» både å innrømme behovet og ta skrittet. Flere kjenner på at det hadde vært godt «å få lufta ut» litt frustrasjon, men tenker at henvisning til psykolog eller andre spesialisthelsetjenester, er «å ta i litt». Når det er sagt, betyr det ikke at vi som skriver dette, på noen måte undervurderer psykologtjenesten. Samtlige av oss som skriver dette, anerkjenner denne tjenestens sentrale rolle i helsevesenet og flere av oss jobber i tett samarbeid med respektive kommuner. Men for mange er henvisning til psykolog kanskje ikke det (eneste) rette. Det må være lov å si. Og det er det Kaspersen også har satt fingeren på i sin kronikk, som nevnt ovenfor. Det er ulike behov, og det er unødvendig å la folk som kanskje ikke trenger det stå i lange køer og oppta plass til de som faktisk bør få psykologhjelp. Så litt større grad av differensiering er nok på sin plass.

Nå lanserer altså diakonene på Romerike et samordna tiltak som vi kaller tid for samtale. Det er en kompletterende og supplerende tjeneste med vesentlig mindre ventetid, og ingen henvisninger. Man kan ta direkte kontakt med kompetente og erfarne samtalepartnere, om «hva det skulle være- som trøkker på». Kanskje det for noen også kan være snakk om et både og, ikke enten psykolog, eller diakon. Mange sliter for lenge med ting alene som kunne vært bearbeidet gjennom samtaler. Og fastleger kunne trolig gjort hyppigere brukt av diakonene i sine lokalsamfunn.

Et nygammelt tilbud i kirken

«Tid for samtale» er egentlig ikke noe nytt tilbud. Kirken har som nevnt alltid vært opptatt av å møte mennesker i ulike livssituasjoner. Helse og omsorgstjenester kommer i skyggen av virksomheter som er mer synlig, slik som seremonier knytta til gravferd, vigsel, julaftengudstjenester osv. Menneskemøter blir sjelden så synlige, både fordi de er konfidensielle, og underlagt streng taushetsplikt, og fordi de ikke medfører like stor interesse for offentligheten. Diakoner jobber primært her, i dette feltet. Nå ønsker vi å heve stemmen litt og fortelle om dette arbeidet, både til storsamfunnet, og til alle dere som ønsker et samtaletilbud. Diakonene står ikke like ofte på prekestoler, men har en noe mer usynlig rolle i det offentlige rom. Nå ønsker vi også å bruke litt utestemme, fordi vi finns! Vi ønsker å revitalisere en gammel og viktig funksjon ved kirkens tradisjon; samtalen. Innenfor kirken kalles denne tjenesten gjerne «sjelesorg». Mange har imidlertid ikke noe forhold til dette ordet, derfor generaliserer vi det for enkelthets skyld og kaller dette simpelthen: «tid for samtale».

Alltid tilstede

I tillegg til at Kirken er en ritebærende seremonikirke, som har en viktig funksjon i samfunnet, så er den nærværende og opptatt av menneskers liv der de er og med det de bærer på, i hverdagen. For eksempel, er vi tilstede nå i koronatiden, med alternative samtaleformer. Vi er der da sirenene stilner og kriseteamene avslutter sin førstelinjeinnsats. Diakonenes særskilte arbeide starter ofte etter at alt annet hjelpearbeid trekker seg tilbake og avsluttes. Noen opplever at det er da det virkelig blir vanskelig. Diakonenes hverdag er i stadig nye møter med mennesker i deres hverdag. Nettopp der etableres nye relasjoner som kan være både kortvarige, fordi det var behov bare for litt «ventilering» av noe som trøkka «der og da», eller langvarig oppfølging av ulike problemstillinger mennesker står i over tid.

Oppsummert

Kirken har på sitt beste alltid vært til stede for mennesker i den til enhver tid gjeldende kulturen den har vært en del av gjennom spesielt 2 linjer:

1) Gjennom den tradisjonelle utøvelsen av religiøs praksis, i felleskap gjennom gudstjenester med ulike rituelle handlinger og andre seremonier knytta til overgangsriter.

2) Med omsorg for mennesker med ulike utfordringer, ofte gjennom samtale og med direkte fysisk pleie.

Det er i forlengelsen av denne andre linja vi romerikediakonene ønsker å informere folket om vår tilstedeværelse. Vi vil oppsummere tydelig med å hevde at Den Norske folkekirkens diakonale arbeid og da særlig gjennom tilbud om samtaler, er en del av de offentlige hjelpetjenester, dog med lettere tilgjengelighet for folk flest. Velkommen til tidforsamtale.no for å lese mer om vårt arbeid.

Kommentarer til denne saken