Gå til sidens hovedinnhold

Hvem definerer virkeligheten?

Leserinnlegg

Å bo i et land med lik helsehjelp til alle er selve grunntanken i den norske velferdsmodellen. Og det er som å vinne i lotto når du virkelig trenger det!

Som tidligere ansatt, pårørende og pasient er det vanskelig å ikke engasjere seg i norsk helsevesen. En gyllen regel er å være varsom med sine uttalelser, jo mer kompleks en situasjon er. Vi sitter sjelden med hele bilde og tilnærmingen blir lett subjektiv – sett fra vårt lille vindu. Norsk helsevesen er så sammensatt og komplekst at risikoen for å skyte feil er langt større enn å treffe blink. Pasientgrunnlag, økonomiske, geografiske og politiske hensyn skal ivaretas og budsjetter skal holdes.

Intensivplasser er beregnet for de sykeste av oss

Likevel tillater jeg meg å undres over de siste måneders kommunikasjon og uenigheter om intensivkapasitet ved norske sykehus. Vi i Viken bor i et befolkningstett område og smittetallene under pandemien avspeiler det. Pågang på sykehussenger og intensivplasser likeså. Fagfolkene, leger og sykepleiere, er bekymret og melder om uendret kapasitet på intensivenhetene siden pandemien startet. Ja, kapasiteten har faktisk ikke endret seg på 10 år. I snitt har Norge 5,4 intensivplasser pr. 100’ tusen innbyggere. Det er det laveste snittet i Europa. Tyskland har 26 plasser per 100’ tusen innbyggere. Ahus har 1,25 senger pr. 100’ tusen innbyggere! Det er lett å forstå fortvilelsen hos ansatte og pårørende i denne situasjonen. Hvilke pasienter skal prioriteres?

Sykehusledelsen på Ahus avviser kritikken og forsikrer at de har kontroll på situasjonen ved å omprioritere interne ressurser og senke planlagte aktiviteter/operasjoner samt at avtaler mellom de ulike sykehusene gjør at pasienter flyttes der det er ledig kapasitet.

Effektivisering og økonomisk styring

Å drifte sykehus i dag bærer mer og mer preg av effektivisering og økonomisk styring. Med tanke på å få mest mulig ut av midlene er det langt på vei en god måte å tenke på. Faren er likevel, som ellers i samfunnet, at enhetene seg imellom konkurrerer om budsjett og de beste resultatene, fremfor fokus på helhetlig pasientforløp. Dagens finansieringsmodell i norske sykehus er basert på ca. 50 % rammefinansiering og øvrige inntekter er aktivitetsstyrt gjennom stykkpris. Vi velger som regel ikke vår diagnose, men hver og en dem har sine såkalte DRG-klassifiseringer (Diagnose relaterte grupper). En hjerteoperasjon utløser flere DRG-poeng enn en hofteskade osv. Det har med bla kompleksitet og kostnader å gjøre. Intensivmedisin, akuttmottak og fødetilbud dekkes av rammetilskuddet og genererer ikke egne inntekter.

Det er fristende å tolke debatten og kommunikasjonen rundt behov for intensivplasser ved norske sykehus som en fordreid kommunikasjon rundt økonomi og manglende kompetanse på intensivsykepleiere på den ene siden, og en kjent underdekning gjennom mange år på den andre siden. Det tar 2 år å videreutdanne en sykepleier innen intensivbehandling. At vi ikke har de nødvendige ressursene, nå under pandemien, skulle verken overraske sykehusansatte eller politikere.

Å balansere behov og tilgjengelige ressurser er en krevende øvelse for ledere. Ingen virksomhet kan sitte med ekstra ressurser dersom det dukker opp et behov. Det er likevel nødvendig og forståelig at fagpersoner hever stemmen og løfter vær varsom-plakaten når det brenner. I dette tilfellet har fagfolk innen anestesi- og intensivmedisin heist flagget på vegne av pasientsikkerhet og et sterkt behov for en økning av intensivplasser, med og uten pandemi.

Definere virkeligheten

Sykehusledelsen har en krevende jobb med å disponere interne midler. At intensivplasser ikke bringer egne inntekter kan stå i fare for at bruk av disse plassene oppleves som en ren utgiftspost. Det gir ingen god følelse, når det er her det som oftest handler om liv og død.

Å definere virkeligheten er ledelsens fremste privilegium. Men å dreie gjentatte debatter rundt behov for intensivplasser ved norske sykehus til noe annet enn at det er en enorm underdekning, virker lite konstruktivt og oppklarende. Debatten i dag fremstår som at den ene parten løser et problem uten virkelig å erkjenne det.

De fleste av oss blir klokere når vi ser mer av et felles bilde. Ressursene er knappe og ingen får det alltid som en vil, men å erkjenne og akseptere en felles utfordring, gjør det kanskje lettere å enes om en prioritering for fremtiden. Det øker også troverdigheten i omverdenen.

Vi inviteres og engasjeres til å delta i debatten og da vil vi gjerne forstå!

Nordis Vik Olausson, Kjeller

Kommentarer til denne saken