Skedsmo kirkegård er som alle andre kirkegårder et sted hvor det forventes at det hersker fred og ro, der de etterlatte skal kunne kjenne på og bearbeide sin sorg og finne trøst. Derfor skal også all ferdsel og alle handlinger skje på en måte som ikke virker støtende på de sørgende.

Les også

«Hundeakrobatikk» på gravplassen: – En rimelig klar melding om at hun ikke hadde noen respekt for oss

På en vakker sommerdag for kort tid siden ble min kjære kone gravlagt på den nye delen av Skedsmo kirkegård. Søndag 13. juni, like etter kirketid, var jeg sammen med min datter tilbake ved graven for å ha en stille stund der. På parkeringsplassen i nærheten av graven vår la jeg merke til flere store biler hvor vi gjennom de åpne baklukene kunne se at man hadde med seg hundebur. Jeg tenkte ikke mer over dette der og da, men like etter at vi var framme ved min kones grav, kom tre voksne damer med hund rett forbi oss opp til den lille plassen like ved gravstedet vårt der det står en «tenkebenk».

Her, etter litt forberedelse, formodentlig til filming eller fotografering, klatret en av damene opp på muren og tok hunden med seg opp. Så forsøkte en annen av damene på bakken tydeligvis å fange hundens oppmerksomhet ved hopp og sprell og kast av en gjenstand rundt på plassen. Da denne aktiviteten så ut til ikke å ta slutt med det første, gikk min datter bort og sa hun syntes det var respektløst å drive med en slik aktivitet like i nærheten av den helt nye graven der vi stod. «Ja, der er respektløst», svarte damen og fortsatte ufortrødent som før. En rimelig klar melding om at hun ikke hadde noen respekt for oss som stod ved graven.

Omsider gikk de tre damene tilbake til bilene, og vi håpet det kanskje igjen skulle bli stille rundt gravplassen. Etter bare et par minutter kom imidlertid neste gruppe med hund, muligens var det de samme tre damene, og startet med samme aktivitet oppå muren og nede på plassen med «tenkebenken».

Vi fant det da meningsløst å oppholde oss ved graven lenger. På vei ned til parkeringsplassen ble det fra damene med hunden ropt ned til mennene i damenes følge, som oppholdt seg ved bilene, at de var blitt tatt bilder av der de drev aktivitetene sine med hunden. Da vi så kom ned der mennene holdt til, kom en svær, svartkledd kar ut i veien og påtalte fotograferingen, idet han gjentok flere ganger at plassen der damene drev sin aktivitet var et offentlig sted, og at det de holdt på med derfor var helt lovlig. I klare ordelag varslet han videre at han ville politianmelde min datter for fotograferingen og tok selv et nærbilde av henne og hennes bil. Etter denne tydelige trusselen fant vi det klokest å forlate kirkegården og forsøke å finne roen igjen hjemme.

For oss ble dette en trist avslutning på det som skulle vært en god stille stund ved min kones grav. Vi kom nok hjem mer nedstemte enn vi var da vi dro. Nå kan vi bare håpe at hendelsen 13. juni ikke er et varsel om hva man må være forberedt på når man søker til gravstedet på den vakre Skedsmo kirkegård for å finne trøst og ro. Kanskje ville det være fint om man ved et eventuelt nytt besøk med hundene først tar seg en stille stund på «tenkebenken»?

Roald Nygård, Pårørende, Skedsmokorset