Hva føler du nå, spør sportsjournalisten og stikker mikrofonen opp i fjeset på en toppidrettsutøver med sikkelet hengende.

Hva føler du når du går i flatehogsten der nærskogen sto? Den ble hogd ned i hekketiden, det er lovlig. Når du er i reviret og vet at om kort tid er ulvefamilien som lever her, utslettet av troféjegere med statens velsignelse? Når du går i fjæra, men stoppes av nybygde hyttefelt, kommunen har tillatt fortetting i strandsonen? Når jordet du bor ved gradvis blir bygd ned, matjord går tapt, og det er lov.

Når politiet jager deg bort fordi du går tur et sted det skal jaktes på utrydningstruede arter? Når du blir intervjuet om kampen for å redde ulv fra utrydding, men intervjuene blir ikke publisert? Når mediene velger å tie nedslaktingen i hjel eller å ha feil fokus?

Sorg og sinne

Hva føler jeg da? Ingen har spurt før. Vi som føler, vi vet. Vi kjenner det igjen i hverandre. Vi føler det som absolutt alle burde føle.

Men staten ved storting og regjering har ikke spurt. Kommunen har ikke spurt. Politiet har ikke spurt. Journalistene spør, men publiserer det ikke. Verneres tårer selger ikke.

Jeg skal prøve å beskrive hva jeg og vi føler, hvis du er interessert, da. Vi føler på sorg, sinne, svik og avmakt. Men det er bare ord. Altså, det skjer noe inni meg - som om noe kvernes i stykker, noe blir knust der inne. Sviket fra dem som er satt til å ta vare på naturen kjennes som å bli forlatt, avvist av de som skulle beskyttet, støttet og løftet.

Troféjakt på ulv

Noen av oss natur- og rovdyrvernere har stått på i flere tiår. Noen av oss snakker om en mur de har bygd opp rundt seg selv, som gjør at ikke hver jul og nyttår blir fullstendig ødelagt av troféjakten på ulv. De har ikke lenger klump i magen når rovviltnemndene krever utrydding av våre rovdyr, når de utsettes for trusler og hets fra nullvisjonister og når klimaministeren tøyer rettsapparat og lovverk ut over bristepunktet for å få utryddet ulv i Norge. De er blitt herdet, de stålsetter seg, de vet hva som kommer.

Men hva vi føler? Bak muren banker et brennende hjerte for dyr og natur.

Så Espen Barth Eide - hvis du noen gang skulle lure på hva jeg og vi føler, så er vi knust, men vi brenner - for hver gaupe, ulv og nærskog du meier ned ved hjelp av dine troféjegere og skogeiere, slår det brennende hjertet sterkere og muren bygges. Vi gir oss aldri! Men du lurer ikke på hva jeg føler, gjør du vel? Jeg lurer på hva du føler? Eller om du føler?

Ida Skjerden, natur- og dyreverner, Lørenskog