Pandemien har ingen politisk farge, den er en mørk skygge som ligger over oss alle, skriver innsender.

Hvem har den erfaringen vi trenger nå?

Sannsynlig ingen av oss. De fleste har ikke opplevd noe lignende som en pandemi. Likevel er det noen som er satt til å styre skuta. Først og fremst våre øverste politikere og myndigheter. Og det i et land som i utgangspunktet har rikelig med tilgang på ressurser av alle slag. Økonomi. Kunnskap og teknologi. Internasjonale kontakter. Allianser. Likevel er vi så alene. Så nakne. Beslutningene er våre egne. Vedtakene er det vi som tar. Og konsekvensene er det bare den enkelte som kan kjenne på. Hvilken politisk farge som sitter ved roret, er sannsynligvis ikke det viktigste. Det er samholdet og evnen til å stå sammen og stå løpet ut, som blir avgjørende.

Vi lever i nåtiden. Historien skal skrives i ettertid. Slik har det vært til alle tider. Våre etterkommere vil se seg tilbake og lese hvordan vi som land og samfunn levde og prioriterte. Pandemien som har rammet verden vil for all tid stå i historiebøkene. Også hvordan vårt land og hvordan vi som mennesker håndterte denne krisen. Som rammer oss alle. Men likevel så ulikt.

Noen fag- og yrkesgrupper har mer å gjøre enn noen gang. Jobbene er sikre og etterspurte. Andre mister fotfeste. Deres yrke er truet og mennesker sitter passive og fortvilte i sin hverdag. Offentlige etater jobber på spreng for å levere tjenester vi er vant til å få dekket. Helsevesenet jobber for å redde livet på koronapasienter, samtidig som ordinære helsetjenester skal dekkes. Skole- og utdanningsinstitusjoner skal opprettholde tilbud og tjenester som om det daglige livet fortsetter som før. Våre barn skal få den undervisningen de har krav på. Og ikke minst trenger for en nødvendig utvikling og læring som er så viktig for dem, i den perioden de er i livet. Ungdomstiden som skal bidra til å forme dem til gode voksne.

Før i tiden sa man gjerne; «Han har hodet på rett plass». Det sier egentlig alt og ingenting. Å håndtere en situasjon vi ikke har vært i tidligere vil alltid være krevende. Alt skal forståes og tolkes, mens lite lar seg dokumentere og bekrefte. Samtidig som det kreves handling. Aller helst i dag. I morgen. Usikkerheten gjør oss engstelige og vi mobiliserer fantasier og scenarier som sannsynligvis aldri vil inntreffe. Det ligger i den menneskelige natur.

Før skyldte vi på Gud, nå skylder vi på politikerne, sies det. Vi skylder på makta, de som sitter ved roret. Trygge ledere gjør en god jobb. Utrygge ledere gjør ofte en dårlig jobb. Å «jage» ansvarlige politikere nå, synes ikke å være det det klokeste vi gjør. Erna Solberg, som har kjent på kroppen hvordan det er å stå i avveininger og dilemmaer over lang tid, sier klokelig at hun ikke vil stille seg bak mistillit til de beslutningene og tiltak som dagens regjering har vedtatt. Vel vitende om hvor smertefullt det er for utsatte yrkesgrupper og enkeltmennesker. Hun vet sannsynligvis at det å «ha hodet på rett plass» nå, krever at den politiske ledelse står sammen i usikkerheten. Overfor oss. For at vi som borgere skal kjenne at de tar ansvar.

Vårt lands oljereserver har for alvor gitt oss følelsen av trygghet. Det jobbes intenst med kompensasjons- og støtteordninger. Først og fremst til de gruppene som er hardest rammet. Problemet er at tiden ikke er på lag med de som trenger pengene nå. Vedtakene skal omdannes til friske kroner og tidspunktet for utbetaling er i utakt med kritiske behov hos enkelte. Men det er lovet at det kommer.

Som andre land har vi gått inn i pandemien med de forskjellene som allerede ligger i vårt samfunn. Og i verden for øvrig. Vi er inderlig klar over at de fleste land stiller langt dårligere enn vi gjør som nasjon. Dagens vaksinedekning sier mye om det. Likevel er det oss det handler om nå. Konsekvensene for deg og meg. Det er sjelden lurt å si til en person som må amputere ett ben, at du skal være glad for at ikke må amputere begge bena.

At strømprisene og smittetallene skulle stige til værs samtidig, kunne neppe noen ha spådd på forhånd. Men dagens strømpolitikk må samtlige politiske partier ta ansvar for. Jeg velger å stole på at det som blir lagt frem av tiltak fra myndighetene vil slå til og hjelpe de som trenger det mest.

Mitt høyeste ønske er flest mulig får et arbeid å gå tilbake til. At vi ikke kan reise på den etterlengtede ferien eller kan kjøpe ny elbil, det kan vente. I krisetider er det andre verdier som slår inn. Og pandemien har ingen politisk farge, den er en mørk skygge som ligger over oss alle.

Måtte vi alle nå ha "hodet på rett plass"!