Gulrotoman

Hesten min, Morten, er ikke like kresen på gulrøttene som meg. First Price er helt greit.

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

SIGNERT Jeg sto i kassa med trillevogna full av gulrøtter og luktet stall – med høystrå på fleecejakka og gjørme på støvlene.

Jenta i kassa smilte.

– Har du hest? Spurte hun.

– Ja, svarte jeg.

– Men hestene får ikke disse gulrøttene. De får First Price. Disse er til meg.

Hun så litt forundret ut og sa ikke mer.

Hun tenkte antakelig at jeg ikke var helt vel bevart, eller hadde en underlig form for humor.

Men gulrøtter er ramme alvor. Er det noe jeg har greie på så er det hvilke gulrøtter som er gode og hvilke som ikke er det. Nå hadde jeg funnet 14 poser fra yndlingsprodusenten på Kiwi.

Nina Skyrud

Journalist og Signert-skribent i Romerikes Blad.

Dette var tidligere i vinter – før priskrigen på gulrøtter til påske. Akkurat nå får hestene Coop-gulrøtter fra Solør-grønt. Det var nemlig ingen restriksjoner på hvor mange poser man kunne kjøpe på Extra under priskrigen. Solør-grønt-gulrøttene er ganske gode, om ikke av de aller beste.

Aller best av de norske, er økologiske gulrøtter fra Hegsvold Gård i Stange. Jeg vet ikke hvorfor, men de er i særklasse.

Nå er det dessverre slutt på dem for i år. Påsken er over og det er tid for importerte gulrøtter i norske butikker. For meg, som er gulrotoman og spiser gulrøtter som en hest, er det mørke tider en stund framover.

Apropos hest så er det mange glade hester på stallene for tiden. Det spredte seg nemlig som ild i tørt høy blant hesteeiere at det var gulrøtter å få kjøpt til 1,90 pr. kilo.

Vi bunkret.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om.

På oppfordring fra sjefredaktøren – det er helt sant – skal jeg fortelle om gulrøttene og meg. Vi har nemlig et tett forhold.

Så tett at jeg om vinteren har en litt orange hudfarge.

– Har du vært i Syden, spør folk.

– Nei, men jeg spiser mye gulrøtter.

Det begynte med at jeg oppdaget «knaskerøtter», de små og søte. De gjorde meg bevisst på at det er forskjell på gulrøtter og gulrøtter.

De spanske, danske og skotske, som kommer nå, er ikke så gode.

Derimot har jeg oppdaget at det stort sett er gulrøtter fra de samme produsentene i First Price-posene, som i de pakkene som er flere kroner dyrere.

De kan være litt mindre eller større, men verken jeg eller hestene bryr oss om det. Er jeg heldig, er de billigste best.

Men så, med den lyse sommertid, kommer årets høydepunkt: Økologiske, israelske gulrøtter.

Når det gjelder gulrøtter, er jeg fullstendig politisk nøytral. Det er bare smaken som teller. Uansett hva man måte mene om israelernes manglende evne til å skape fred i Midtøsten; de lager verdens beste gulrøtter.

Jeg skulle ønske all mat var like godt merket som gulrøttene er. Da kunne man kjenne igjen de produsentene som lager gode varer.

Og til dere som sender gulrøtter ut i butikken som smaker parafin: Jeg spiser dem ikke!

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags