«Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var kjent i det hele tatt»

Av
DEL

Skaff deg RB+ og les alt – 5 kroner for 5 uker!

MeningerFølg Hans-Erik Dyvik Husby, også kjent som tidligere frontmann «Hank von Helvete» i Turboneger her!

Mandag var en av de.

En betent svettekjertel i armhulen bare vokste og ble til en sann pine i løpet av denne uken. Det ble så vondt og jævlig at jeg bare måtte vente til jenta kom hjem fra skolen og ta henne med på legevakta.

Å skjære opp og tømme en sånn ekkel greie er så vondt at det var en mildt sagt mismodig trubadur som tuslet bort til legevakten.

Jeg satt der ved siden av jentungen, i venterommet, da en dame kom ut fra legen. Hun stoppet opp og pekte demonstrativt på meg og måpte, mens hun prøvde å få med seg alle de andre syke stakkarene på en slags masseforbauselse over at jeg - et kjent ansikt, satt der på en legevakt:

"Jammen er det ikke? Den jeg tror det er?"

Jeg jamret en stille bønn til Gud om å la hele denne dagen bli avlyst.

"Kjenner du meg ikke igjen?"

Jeg forsøkte å tenke etter. Nei. Hun så helt vanlig ut.

"Du signerte jo kokeboken din til meg for 4 år siden?"

Hun virket liksom krenket over at jeg ikke husker hver eneste person jeg signerer bøker og plater til.

"Beklager", mumlet jeg. "Jeg husker ikke så godt alle jeg møter på min vei."

Armen verket noe helt sinnssykt, og jeg ville bare få sitte og grue meg til å få en skalpell stukket inn i det betente vevet under armen min.

"Jaja samma det", snøftet hun "Hva feiler det deg da? Eller er det lillejenta? ER DU SYYYYK LILLE VEEEENN?" ropte hun til datteren min med en falsk barnehagetante-stemme.

Jeg ble litt tverr og sa: "Jeg har bare noen ting jeg må ta opp med en lege".

Jeg hadde selvfølgelig lyst til å fyre løs det som egentlig var sannheten:

"Jeg er et menneske som alle andre. Jeg blir syk og må til lege. Når jeg er det, vil jeg helst være i fred med privatlivet mitt. Du har ingen rett til å invadere meg og barnet mitt på en legevakt, uansett om vi er aldri så kjente."

Men jeg klarte å beholde roen. Hun følte nok blikket mitt, og gikk videre som om hun hadde stjålet noe. Det hadde hun jo på en måte: Privatlivet mitt. Verdigheten min. Behovet for fred.

Vel, legen kom og hentet meg. Det ble en blodig og smertefull affære. Han var forøvrig kurder elle syrier eller noe sånn, og han hadde tydelig erfaringer fra krigskirurgi.

Han var rask og brutal. Kjørte en sprøyte inn der det gjorde vondest, og gikk i suffer og skap og lette etter skalpeller og skyllevann. Pinsetter og klemmer skulle han også ha. Han ville liksom grave litt inni der.

Å bedøve en sånn kul, er nesten håpløst. Bedøvelsen virker bare litt, om i det hele tatt. Dette forklarte han meg mens han skar et dypt kutt i armhulen min, og begynte å klemme og presse fra alle mulige kanter. Blod og gørr, blandet seg med mine skrik og min psykotiske latter. Det var så vondt at jeg måtte le. 

Så dytta han en gummigreie inni såret og begynte å surre meg inn i bandasjer og greier, mens han plystra.

Jeg måtte til apoteket og hente antibiotika etterpå. Jeg hadde jo selvfølgelig ikke legitimasjon med meg, så jeg måtte faktisk gjøre det jeg hater mest i hele verden:

"Jeg vet ikke om du kan gå god for hvem jeg er, siden jeg kanskje har vært litt i blad her og der?"

Igjen forbannet jeg kjendiseriet mitt. Nå brukte jeg det for å slippe å gå hjem og hente leg. Det gikk heldigvis i orden.

På veien hjem gikk datteren min og jeg stille i gatene og sa ingenting. Hun syntes synd i meg, og holdt meg omsorgsfullt i hånden. Jeg sa at vi kunne gå og spise sushi istedenfor å lage mat hjemme. Jeg orket ikke tanken på å stå og svi opp fiskepanetter med armen i fatle. 

På veien kom en fyr sjanglende med en pizzaeske i hånda. Han var tydelig på vei hjem for å komme til hektene.

Med en gang han fikk øye på meg, ropte han ut:

"Det er jo deg jo! Døh! Jeg trenger to minutt med deg. Jeg så den der filmen du spilte i og så lurer jeg på..."

Jeg halset videre og sa "Jeg kan ikke nå. Jeg er med datteren min og vi må videre."

Da ble han sint og ropte etter med og datteren min mens vi gikk hjem så fort vi kunne: "Faen asså! Dårlig gjort. Jeg kommer til å drekke meg ihjæl men det driter duuu iiii, jævla kjendis!!"

Jenta mi knuget seg inntil meg, og hvisket: "Ikke bry deg om det pappa. Han var bare full."

Jeg nikket og smilte tappert. Bak øynene mine presset tårene seg på, men jeg pustet ut og inn et par ganger og så på henne med et smil:

"Ja, vennen. Sånn er jo pappas jobb vet du, at mange vet hvem vi er. Selv når det ikke passer."

Så gikk vi inn og satte oss på sushien vår nedi gata. Hun som jobber der kjenner oss godt nå, og hun så nok at jeg gikk og plagdes. Så hun var rask med laksemakier og vårruller, og vi satt der lenge, stille og spiste og koste oss.

Artikkeltags