Én jeger kan være én for mye, var overskriften i et innlegg i RB 27. februar.

Innsender, trolig en av leserredaktørens apostler, rakket med navlebeskuende kommentarer ned på meg og hele jegerstanden. Det mangler tydelig forståelse for at i Norge er all jakt forbudt, bortsett fra for de arter og til de begrensede tider, og begrensninger i antall som er offentlig regulert. Dermed bør dialogen føres med de som setter de offentlige begrensningene om man er uenig, ikke gjennom stigmatiserende angrep på person eller en samlet jegerstand i leserinnlegg.

Ikke potensielle jegere

Den norske jegerstanden er utøvende forvaltere av offentlig bestemt jakt. Det er ikke slik innsender i sin villfarelse antyder, at jegere går ut og skyter ned viltet helt etter eget forgodtbefinnende. Antall registrerte jegere må ikke forsøkes anskueliggjort mot resten av befolkning|en (4,9 millioner). Barn, pleiepasienter og så videre, er ikke potensielle jegere.

Jaktkultur har berget vårt opphav i uminnelige tider. Om samfunnsutviklingen går videre, skal man ikke kassere all historie og kultur. Den urgamle norske jaktkulturen bør ivaretas som sådan, og overleveres til våre etterfølgere slik vi selv har fått opplevd den.

Risiko for ulykker ved viltpåkjørsel er jeg enig i må vies større oppmerksomhet og forebygges.

Nasjonaløkonomisk er jakt en betydelig næring. Landbruksdepartementet utførte en beregning i 2010 som viste at årsomsetningen nærmer seg én milliard. Fremskrevet til 2020 er potensialet 1,26 milliarder. Det forutsetter forståelse for sunn utvikling i naturen og at ikke forholdene ødelegges av romantiske tanker om natur hvor rovdyr overtar forvaltningen. «Oppgavene over omsetning av jakt og fiske i Norge bekrefter hvor viktige disse næringene er for verdiskaping på bygdene, og dermed også for sysselsetting og besetting», sa landbruksministeren den gang.

Ulven største trussel

Jeg ser på gjeninnføring av ulv i landet som den største trussel mot fremtidig jakt. Jaktbare arter forsvinner i stort omfang, hunder angripes og drepes. Fra direktoratet startet registreringen av kadaverfunn, er det registrert 114 tragedier hvor ulv har angrepet hund, de aller fleste under jakt, noen få tilfeller inne på gårdsplassen. De aller fleste med dødelig utgang, dessverre var en av disse min jakthund. Derfor vet jeg hvor tragisk det er å miste et familiemedlem slik. Det berører ikke bare meg, men familie, venner, ja ei hel bygd når det skjer.
 
Innsender påstår at mange er livredde for å gå i skogen på grunn av løse hunder om høsten. I virkeligheten er nok antallet livredde større
med angst for å møte rovdyr.

Så håper jeg leserredaktøren tillater et like langt innlegg fra meg, slik han tilgodeser sine meningsfeller på vernesiden.