Leser innlegget i RB lørdag 1. oktober, om Turid som forteller om de uverdige forholdene på sykehjemmet. Her har post 1 på Skedsmotun virkelig blitt satt i gapestokken.

Kommunalsjef Helene Hallingstorp sier at det generelle inntrykket er at det er god eldreomsorg i Lillestrøm. På hvilket grunnlag har hun det fra? Det er ikke mange av våre lokalpolitikere som har vært på sykehjemmene/omsorgsboligene/aktivitetssenterne for å høre hvordan hverdagene er. Om noen skulle komme, får vi som helsepersonell «munnkurv», vi skal sees, men ikke høres. Huset skal ta seg ut fra sin beste side, da besøket ikke kommer alene, nei da er media med, for dette må dokumenteres.

Les også

Turid (86) bor på sykehjem: – Dette er ikke noe godt sted å være

Livskvalitet

Jeg skulle ønske at våre lokalpolitikere hadde vært interessert i å høre hvordan det faktisk er å jobbe i eldreomsorgen. Det høres så flott ut, når kommune og stat sier at det er viktig å satse på eldreomsorgen, «Leve hele livet», aktivitet for alle, alle skal ut i frisk luft – helst hver dag. Det skal være livskvalitet livet ut. Det høres så flott ut, og burde være en selvfølge, men dessverre så er det ikke det.

Hverdagene i eldreomsorgen/demensomsorgen er som alt annet, målt i kroner og øre. Vi opplever at det i perioder er stort behov for ekstra bemanning pga akutt sykdom hos pasienter/beboere, da blir det fort overtid hos personalet som trår til. Da blir det utfordringer for nærmeste leder som da får beskjed om at her er budsjettet overskredet – det må spares inn.

Presset hverdag

Da jobben for heltidskultur startet, var det fullt fokus på heltidsarbeid. Mange som jobbet deltid fikk muligheter for høyere stillinger. Dette er fantastisk for de som ønsker. Mange av oss jobber langvakter i helgene, 7,5 fredag, 12,5 time lørdag og søndag, 32,5 timer pr helg. Gulroten her er ett par dager mer fri, og jobbing hver 4. helg istedenfor hver 3. Det vil alltid være fordeler og ulemper med endringer, men sett i lys av innslaget i RB, så er hverdagen for helsearbeidere i eldreomsorgen allerede presset.

En fremmed på badet

Å jobbe med mennesker uansett hvor du er, er utfordrende. Ingen dager er like, vi opplever mennesker i sårbare situasjoner, pårørende som er fortvilet over sykdommen til sine kjære, den demenssyke som blir utrygg og fortvilet for barna hennes er alene, mor og far som er alene og trenger hen. De skal på jobb, på skole, stadig på leit, vil absolutt ikke stelle seg – ville du ønsket at en «fremmed» kom på badet med deg for å stelle deg? For sånn er det gjerne, selv om vi er på jobb daglig, er det ofte at den demenssyke ikke kjenner deg igjen, man må bruke god tid, prate, synge litt, se på bilder osv. Etter hvert vil hen kjenne deg igjen, og dagens gjøremål kan starte. Jeg regner med at de fleste vil skjønne at når vi jobber med dette dag etter dag, uke etter uke, er det tøft å gå mot arbeidshelg og 32,5 timer. Og være tilgjengelig for pårørende som selvfølgelig ønsker at mor og far skal ha det bra.

Det blir flere eldre, og det blir flere (og yngre) med demens. For å finne gode løsninger på hvordan vi skal være forberedt, tror ikke jeg at det hjelper å sitte på rådhuset i møter. Dere må ut, dere må snakke med personalet som er der, dere må snakke med seksjonslederne som er på de forskjellige institusjonene/boligene. Vi må ha god takhøyde for meningsutvekslinger, for det er ingen fasit. Men at lønn og tilrettelegginger er viktig, er ingen tvil.

Støtt hverandre!

Jeg jobber selv i demensomsorgen, det er alltid trist å lese når ting ikke fungerer, det er mennesker og livskvalitet vi snakker om. Vi har mange nasjonaliteter i eldreomsorgen, og vil alltid oppleve utfordringer med å forstå hverandre. Oppfordring til alle er å ha forståelse for utfordringer, støtt hverandre, våg i si fra, og ikke minst – vær voksen nok til å ta imot.

Jeg elsker jobben min, jeg håper å kunne være her jeg er til jeg går av med pensjon. Men jeg vil jobbe hardt for å kunne klare meg selv, bo hjemme, for jeg stoler ikke på at de som styrer pengesekken har nok kunnskap til å ta vare på oss.

Et hjertesukk fra en ansatt i Lillestrøm kommune