Gå til sidens hovedinnhold

Tvil, håp og kjærlighet

Lillestrømling Anders Torp (27) byttet religiøs tro med tvil og forlot den pinsekarismatiske menigheten. Det håper han kommer barns oppvekstvilkår i trossamfunn til gode.

Artikkelen er over 5 år gammel

Denne uka kom boka «Jesussoldaten – gutten som skrulle vinne landet for Gud» ut på forlaget Cappelen Damm. Dette er historien om lillestrømling Anders Torp sin oppvekst i – som det står vaskeseddelen på baksiden av den 271 sider tykke boka»: « ... vokste opp i en pinsekarismatisk menighet som kjempet mot abort og «hjalp» homofile til å bli heterofile. Den verdsatte Guds ord høyere enn norsk lov og innlemmet barna i sin åndelige krigføring mot onde makter. Som tenåring ble Anders drillet i å overleve endetiden. For å bli kvitt sine synder ble han utsatt for eksorsisme.».

– Heftige saker å stå plantet i med begge bein for en ung gutt? Hvordan er det å se tilbake?

– Jeg lærte å se verden gjennom menigheten Seierskirkens øyne. Veldig mye handlet om det som ble omtalt som «krigen», altså krigen mellom det onde og det gode, krigen mellom himmel og helvete og det å være bibeltro i måten å leve på, sier Anders Torp til Romerikes Blad.

Skulle ikke bare tro, men vite

– Jeg var også en såkalt sjelevinner som skulle rane sjeler fra Djevelen, og jeg husker at jeg følte en desperasjon etter å frelse folk fra den verste straffen.

– Det kan man kalle en annerledes oppvekst fra jevnaldrende i Lillestrøm?

– Jeg vet alt om å være annerledes.

– Og det var greit?

– Det føltes ikke greit overhodet, og jeg begynte å stille spørsmål om hvorfor vi skulle følge de og de reglene og hvorfor det var sånn og sånn hos oss og ikke hos andre. Jeg fikk korte svar som «sånn er det» tilbake, og at vi måtte leve opp til Guds kall, som er viktigere enn noe annet. Men det er viktig at man ikke bare tror. Jeg opplevde at vi som menighet ikke bare skulle tro, men også vite. Når tro bli viten kan det oppstå problemer – problemer jeg forteller om i boken, sier Anders Torp, som sammen med tidligere RB-journalist Tonje Egedius skriver om Torps oppvekst og ungdomstid fram til han brøt med alt han tidligere hadde trodd på i religiøs sammenheng.

- Jeg er den minst viktige i boka

Egedius skriver i forordet til boka: «Da Anders begynte å tvile på sin egen tro, ble han sendt til radikale kristenmiljøer i USA. For at han skulle bli kvitt sine synder, ble han utsatt for demonutdrivelser. Til tross for at han vokste opp i Lillestrøm, en kort togtur fra Oslo, har han for de fleste av oss vokst opp i en fremmed verden.».

– Du vokste nærmest opp i en minoritet?

– Jeg vet hvordan det føles, sier Torp, som skriver om oppveksten og episoder han ble utsatt for i boka.

Anders Torp ser på seg selv som den minst viktige personen i boka som nå er ute, en bok han har gått og ventet på at skal komme ut helt siden arbeidet med den startet opp for to år og tre måneder siden.

– Denne boken handler ikke om meg, selv om jeg skriver om meg og mitt liv. Denne boka er skrevet for å løfte fra rettighetene til barn som vokser opp i lukkede eller radikale religiøse miljøer, sier han.

I dag er 11 prosent av befolkningen (nærmere 560.000 personer) i Norge medlem av et tros- eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Kulturdepartementet mener 97.000 av disse er barn, og Torp og Egedius ønsker at boka «Jesussoldaten» skal løfte barn som vokser opp i religiøse samfunn skal få en mulighet til tanke- og trosfrihet.

– Jeg håper politiske ledere og religiøse ledere er villige til å ta debatten om barns oppvekstvilkår i trossamfunn. Det er grunnen til at jeg valgte å skrive min historie, sier Torp.

Født til å være superreligiøs

«Jeg ble født til å være superreligiøs. Barn som meg har ingen religionsfrihet.», skriver han i boka.

Hvordan klarte han så å bryte med menigheten og den religiøse overbevisningen han ble født inn i?

– Jeg hadde perioder med tvil gjennom ungdomsårene. Jeg ga fingeren til Gud og orket ikke å stå i den personlige kampen jeg sto i som troende. Det var i disse periodene jeg hadde det som best, og det at jeg hadde ett bein i en tilværelse ikke-religiøse venner levde, var med på å gi meg styrke nok til å bryte med det religiøse miljøet – med demonutdrivelse, blind tro på Guds ord og skyldfølelse og skam – og det livet han levde.

– Hva var den siste sten til byrden, for å spørre på den måten?

– Kontrollen jeg følte religion etter hvert fikk over meg, gjorde at jeg opplevde religionsutfoldelsen som et helvete til tider. I tillegg hadde jeg ikke sett noen klare tegn eller bevis for Guds eksistens, og jeg ønsket ikke å tro på noe som ikke kunne bevises var virkelig.

Agnostiker i dag

Det er seks år siden Anders Torp mistet troen for godt. I dag er han agnostiker – ingenting kan bevises, tror Anders – og han jobber i den frivillige organisasjonen «Hjelpekilden». Den er til for å gi hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. «Hjelpekilden» støtter dem som tar steget ut fra trossamfunnet uten å ha referanser og holdepunkter i livet utenfor dette samfunnet.

Men viktigst av alt er barns oppvekstvilkår i religiøse trossamfunn. Det er det han lever for.

 

Kommentarer til denne saken