Gå til sidens hovedinnhold

Er terapeuten din autorisert?

Kronikk

Tittelen «terapeut» er ikke beskyttet. Skal det være mulig å praktisere og markedsføre seg som terapeut når man er fradømt autorisasjonen i yrkesutdanningen sin? Og hvorfor er det viktig å vite om terapeuten din er helsepersonell eller ikke?

En gjennomgang magasinet Psykisk helse har gjort av Helsetilsynets saker siste fem år, viser at tolv psykologer og ti leger med spesialistgodkjenning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri er fratatt autorisasjonen som helsepersonell. Likevel jobber flere av dem fortsatt i hjelpeapparatet, blant annet som fagsjef, helse- og omsorgssjef eller avdelingsleder på klinikk.

Praktiserer med fradømt autorisasjon

Mister man autorisasjonen som for eksempel lege eller sykepleier har man ikke lenger lov å bruke yrkestittelen. Gjør man det likevel, er det straffbart etter helsepersonelloven. Man kan heller ikke være ansatt i en stilling som krever autorisasjon eller utføre oppgaver som krever autorisasjon. De vanligste årsakene til at Helsetilsynet fratar noen autorisasjonen er rusmisbruk og atferd uforenlig med rollen, for eksempel romantiske eller seksuelle forhold til pasienter. Vi mener at terapeuter som er fradømt autorisasjonen bør ha plikt til å oppgi det dersom de skal fortsette videre, også i stillinger som ikke krever autorisasjon.

Det er mange jobber i hjelpeapparatet som ikke krever autorisasjon, men når ulike typer terapeuter kan praktisere uten krav til innhold eller vandel kan det bli problematisk. Etter som terapeut ikke er en beskyttet fagtittel kan i teorien hvem som helst kalle seg for eksempel familieterapeut eller samtaleterapeut. Det er her problemer virkelig kan oppstå.

Mangler kontrollorgan

Som bruker av hjelpeapparatet er det viktig å vite hva man får, og særlig hva man ikke får. Mange ikke-autoriserte kan nok gi god hjelp i en viss utstrekning, for eksempel gestaltterapeuter. Den største forskjellen mellom terapeuter og autorisert helsepersonell som psykologer eller psykiatere er imidlertid at de ikke er under noe kontrollorgan. Du kan ikke klage til Helsetilsynet hvis de gjør en dårlig jobb, for de er ikke i utgangspunktet klarert av tilsynet. De er heller ikke forpliktet til å føre journal.

Behandling eller samtale?

Samtaleterapi er ikke behandling hvis samtaleterapeuten ikke er autorisert. Da er det samtale, og bare det. For mange vil disse skillelinjene være utydelige. Mange ganger er slike samtaler gode og virksomme, men det kan også være man søker hjelp for ting som ikke er avklart, og som ikke man har kontroll over selv. Voldsomme ting kan komme opp i slike samtaler. Da er det viktig at den som tar det imot har en apparat eller verktøy til å håndtere det – og det er viktig at du vet at terapeuten din har det.

Helsetilsynet sier at det er greit for dem at behandlere uten autorisasjon jobber videre i lignende jobber, så lenge det er innenfor loven. Det er kanskje noe av problemet. Hvis man ikke er godt kjent i helsevesenets struktur, er det trolig liten sjanse for at man er helt klar over forskjellen mellom en traumeterapeut og en psykolog som har traumeterapi som spesiale. Ettersom tilgang på psykologer med kommunal avtale (som gjør at behandlingen blir gratis når man når egenandelstaket) også er dokumentert mindre enn etterspørselen, vil veldig mange naturlig nok søke hjelp andre steder, for eksempel hos traumeterapeuter. Det kan være bra, men det kan også være du ikke får den hjelpen du trenger, mens pengene renner ut uten noen instans å klage til.

Godkjenning bør vurderes

En løsning kan være å skape et system for godkjenning av ulike terapeuter i tillegg til det vi har for profesjonsutdannede i psykologi. Det kan kanskje ta tid, men i mellomtiden kan vi i alle fall erkjenne at det er et problem, at lovens intensjon ikke er oppfylt når uautoriserte behandlere ser tilsynelatende like ut som autorisert helsepersonell. Enkeltmenneskene bør vite hva slags kunnskap og plikter terapeuter har og hva de skal kunne forvente av dem. Det er også helt sentralt at vi får vite det når autorisasjon ikke bare ikke er på plass, men er fradømt.

Tilgang til Helsetilsynets lister er ikke offentlig. Det er opp til den enkelte terapeut å opplyse om sin bakgrunn og eventuelt manglende autorisasjon. Noen gjør det, men her igjen er det ingen kontroll.

Vi bør ha et tydelig og lett forståelig hjelpeapparat også utenfor det offentlige helsevesenet. Om det offentlige ikke favner alle grupper hjelpere, kan det i alle fall komme tydelig fram hva forskjellen består i. Det gjør det ikke nå.

Kommentarer til denne saken