Er kirken lenger et samlingspunkt

Av
DEL

Leserinnlegg 

Kirken og da i hovedvekt den tidligere statskirken i Norge har gjennom ganske mange århundrer vært et samlingspunkt i kriser, til fest og ikke minst som informasjonsplass. Det var vel ikke så mange som stilte spørsmål ved dette i den tid da tanken på livssynsfrihet og ikke minst livssynsmangfold var er fjern forestilling. Alle skulle i bare med alle ble mer eller mindre tvunget med til langt opp i vår tid. Selv i dag er det en del funksjoner tillagt DNK (Den norske kirke) som ikke andre utfører. At kristenlivet ikke lenger har de samme tette eierbåndene til myndighetene betyr ikke at det ikke er tette bånd begge veier fortsatt. Er det autopilot, er det kristne myndighetspersoner som forfordeler egen livssynsorganisasjon eller er det annet som gjør at disse bindingene fortsatt eksisterer.

For oss som borgere er vi vant til at både valgmateriale fra de politiske partiene og menighetsbladet dumper ned i postkassene våre samme hvor mange lapper eller annet vi har klistret opp om ingen reklame eller ingen gratisaviser takk. For slikt regnes som viktig informasjon og ikke noe man kan reservere seg fra. Som gudløs ser jeg ikke helt viktigheten av å få informasjon om hva religiøse i nærområdet eller andre område for den saks skyld holder av og holder på med.

Jeg har erfart at man utmerket godt kan klare seg uten kirkens hjelp i både vigsel og begravelse når det kommer til seremonier. Men med tanke på at ens legeme ikke er noe man bare kan kvitte seg med slik uten videre viser det seg at kirken fortsatt er den som er best rigget til slik legemesdeponering. Velger man å bli gravlagt er vel dette gratis for plassens del, men velger man kremering er dette ofte noe man må betale for. De aller fleste plassene man kan bli begravet på eller hvor urner settes ned er fortsatt i tilknytning til kirker eller vigslede plasser. Ikke så rent ulikt dette med halal mat som jo er en form for religiøst velsignet mat.

Vi ser også at det ved kriser ofte er kirkene øvrigheta flokker til. Det stilles lite spørsmål ved dette og jeg vil tro at det ikke har vært så få ikke-religiøse øvrighetspersoner på kirkebenkene i slike stunder. Personlig ville jeg som ikke-religiøs følt meg meget ubekvem om det ble forventet at jeg i embeds medfør skulle måtte «delta» på andres religiøse livssynsutøvelse fordi man hodeløst mener at dette er tradisjon fra en tid hvor religiøsitet var tvang og ikke et valg.

Er så en slik samling i kirken et samlende tiltak. Mener man at ved visse hendelser så er et ikke så farlig at man tyr til de religiøse og lar dem forme krise og sorgarbeid for alle enten de er religiøse eller ikke eller om de selv deler religionen eller ikke. At religiøse øvrighetspersoner er nettopp religiøse er jo helt greit og innenfor, men når de fronter egen religiøsitet i slike situasjoner hvor man skal favne om de aller fleste blir det for min del rett og slett feil.

Det er jo fortsatt slik at et flertall er medlem av DNK, men målinger viser vel at selv blant medlemmene i DNK er det snart et flertall som ikke tror på noen guder. Fra DNK selv fastslår de i en undersøkelse fra 2019 at 34 % av kirkens medlemmer tror det finnes en gud. Det skulle vel da være relativt lett å regne seg frem til at den største livssynsgruppen i Norge i dag er de gudløse. Like fullt er dette den gruppen som i størst grad blir oversett og tatt for gitt. Noe av grunnen til dette er at de fleste av oss gudløse ikke helt ser noen vits i å organisere oss og vi har vel også hatt et håp om at det de religiøse prediker om nestekjærlighet og skille mellom det verdslige og det åndelig også skulle gjelde for dem selv.

Men det kan virke som om det er et godt stykke frem til den dagen hvor man har et reelt mangfold hvor også den største livssynsgruppen blir ihensyntatt ved offentlige markeringer enten det er i sorg eller ved fest. Hvor man ikke på autopilot blir spurt om man ønsker å snakke med en prest ved alvorlig sykdom eller plutselig dødsfall. For selv om en prest kan er det ikke sikkert at den presten skal samhandle med vil. Tross alt er grunnmuren hos en prest en tro på en gud og i møte med de av oss som ikke har noen slik tro blir vel ikke utgangspunktet likeverdig. Bør 2021 være året man skrur av den religiøse autopiloten?

Lars Randby

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken