En grunn til å stå opp

I en kjeller på Kjeller skal trening, klemmer og struktur ta oppmerksomheten vekk fra rusmidler. Siden 2013 har flere av deltakerne blitt rusfrie.
Publisert
DEL
I en kjeller på Kjeller skal trening, klemmer og struktur ta oppmerksomheten vekk fra rusmidler. Siden 2013 har flere av deltakerne blitt rusfrie.

«Eg ser at du e redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg. Du må smaka han sjøl, men eg gjer død til liv for deg, eg gjer død til liv for deg»

Eg har gjort død til liv for deg, synger Bjørn Eidsvåg ut av høyttalerne i treningssalen i et nedlagt butikklokale på Kjeller. Dypt konsentrert gjør Remy Thorbjørnsen kampsportøvelser, eller kampkunst som det kalles her på bruket, til den skjøre musikken.

Remy Thorbjørnsen sier han tidligere ble frustrert over ikke å bli tatt alvorlig.

Remy Thorbjørnsen sier han tidligere ble frustrert over ikke å bli tatt alvorlig.

Remy har hvit drakt og hvitt belte. Et symbol på at han er rusfri, rein og vil starte et nytt liv. Øynene er blå som et varmt, stille hav, men tenna mangler. 30 års rusavhengighet har gjort sitt. Han skal ha prøvd absolutt alt og er vant til å bli sett på som søppel.

Så fikk Glenn Jordheim øye på 44-åringen. Tatovøren, akupunktøren og glassblåseren som alltid har holdt et øye med byens løse fugler. De hadde kjent hverandre i mange år gjennom familieære relasjoner, men ikke egentlig. Glenn hadde nemlig bare hørt at «Remy, han prater man ikke med». «Han er bare en narkoman». Men er det noe Glenn har lært, så er det at ingen «bare er en narkoman».

En times tid tidligere. Remy Thorbjørnsen entrer kjelleren. Det lukter allerede bacon og pågangsmot. Flere er på plass til dagens viktigste møte som starter med frokost klokka åtte.

– Næmen, har du fått deg nye tenner, Remy?, spør noen rundt bordet og skoggler.

– Nei, har bare lånt dem, parerer Remy uten å mukke.

Alle skal gi en klem

Så gir han alle en lang klem. Det er regelen på Morgenstellet, det. Alle skal føle seg velkommen. Alle skal føle seg sett.

– «Å, det var lenge siden jeg har fått en så god klem», sier «Mette» etter at Glenn Jordheim har ønsket henne velkommen.

Det er første gang hun besøker stedet, men har hørt rykter om at det er et bra sted. Blikket er nervøst. Hun har vært rusfri i 13 måneder nå, og går til daglig på et dagsenter for psykisk helse.

– Men der er det høyt utdannede, ordentlige folk som sliter med psyken, sier hun.

– Jeg føler meg ikke helt hjemme blant dem.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Morgenstellet er et livsviktig fellesskap i følge deltakerne.

Morgenstellet er et livsviktig fellesskap i følge deltakerne.

Det er klart for trening, hovedaktiviteten i Morgenstellet. «Mette» vil egentlig bare sitte på en stol og observere. Det tillater ikke Glenn Jordheim.

– Stell deg på rekka!, sier han.

– Nei, jeg ser på, jeg, sier Mette.

– Nei. Stell deg der, du, fortsetter Glenn.

Så står alle brukerne av Morgenstellet, i hvert fall dem som har møtt opp i dag, på rekka. Først skal det lekes med en stor treningsball. Den sparkes fram og tilbake i treningsrommet. Siden er det tid for lette karatebevegelser. «Mette» bruker muskler hun ikke trodde hun hadde. Muskler som ikke har vært brukt på mange år. Hun får til kampsportbevegelser hun ikke ante at fantes, og de skremte øynene blir smalere, mer avslappet.

– Det var en seier, erkjenner hun.

En liten en, men like fullt en seier.

– Jeg ruset meg fra jeg var 17 til jeg ble 40. Jeg vil ikke snakke om hvorfor jeg begynte bortsett fra at det var familieproblemer, sier hun stille.

Det var en dansk karateutøver som fikk Glenn Jordheim på tanken om å åpne en uformell møteplass for dem som på en eller annen måte har falt utenfor samfunnet. Han ville gi mennesker som er avhengig av rus, sex, sigaretter, medisiner, ja hva det måtte være, mer struktur i hverdagen. Et sted hvor de kan møte opp. Et sted hvor de kan trene. Et sted hvor de får tilbake troen på seg selv.

I familien

1. mai 2013 var «Morgenstellet» en realitet.

– Jeg vokste opp i en familie hvor noen var avhengig av tabletter. Pappa var periodedranker. Besteforeldrene mine tok seg av meg. Jeg kjenner folk i de fleste leire. Alkoholikere, narkomane og vanskeligstilte for øvrig, forteller Glenn som også har jobbet som frivillig på Bymisjonssenteret i Lillestrøm. I 1974 startet han med kampsport. Beltet og drakta hans er svart. Filosofien bak Krav Magahar han tatt med seg inn i Morgenstellet.

– Kameraten min, Karsten Dam, har drevet noe som heter Morgenholdet i Danmark i mange år. Dette skal du gjøre i Norge, sa han til meg. Du har evnen, erfaringen og innsikten. Så jeg presset inn tid, sier Glenn, som driver tatoveringsstudio, er akupunktør og kampsportinstruktør og utdannet glassblåser.

– Jeg kjente til Dag Frode Jensen. Vil du prøve, spurte jeg. Til da hadde han vært avhengig av heroin i 20 år, vært rusavhengig i 30. Han var møkk lei livet, men det funka fra dag én.

Selvforsvar mot seg selv, kaller Glenn Jordheim filosofien. Få kontroll på egen kropp, eget sinn.

– Hvis man kan mestre én ting, kan man mestre noe annet. På Morgenstellet gjelder det hovedsaklig å mestre det å ikke være avhengig av rus og andre ting.

Etter en måned med trening og samtaler sa Dag Frode; dette gidder jeg ikke mer, Glenn.

– Oj, tenkte jeg. Nå har jeg kjørt han for hardt, sier Glenn.

– Jeg ringte legen min i går, fortsatte Dag Frode.

– Fortalte at jeg vil slutte med heroin. Dette vi driver med nå, det er mye bedre.

Med hjelp fra legen sluttet Dag Frode å ruse seg. Han kuttet til og med ut sigaretter. Nok var nok. Nå hadde han fått en hverdag som var verdt å leve i.

– Her får man ikke fy. Ingen skjennepreken som man kanskje er vant til fra familie og venner. Vi har samtidig våre regler og det får konsekvenser hvis de ikke blir fulgt, presiserer Glenn.

– Tar man en sigg, for eksempel, blir det ti push-ups. Røyk er også rus.

Dugnadsarbeid

I Danmark finansieres Morgenholdet med offentlige midler. Nå ønsker Glenn Jordheim å gjøre romeriksvarianten til et fulltidstilbud, og målet er at offentlig og privat finansiering skal kunne gjøre dette mulig.

Jeg ringte legen min i går. Fortalte at jeg ville slutte med heroin. Dette vi driver med nå, det er mye bedre.

Dag Frode Jensen, tidligere rusavhengig

– Per i dag gjør jeg dette på dugnad. Jeg tjener ikke ei krone på Morgenstellet, forteller han.

– Jeg forsøkte å ha opplegget fem dager i uka i en måned med veldig gode resultater, men som alle andre er også jeg avhengig av en inntekt.

Glenn sier rundt halvparten av dem som har deltatt i Morgenstellet siden 2013 i dag er rusfrie.

– Fastlegene ringer meg og spør; hva har du gjort for å få til dette?

– Og hva er det du gjør for å få til dette?

– Den enkelte blir sett hver gang. Han eller hun blir møtt med respekt og får både tillit og ansvar. De kommer hit for å utfordre seg selv ved å følge våre regler. tankesett, trening og diskusjoner om sitt eget ståsted og utfordringer.

Glenn Jordheim understreker at Morgenstellet ikke er et behandlingssted.

– Men gjennom trening og aktiviteter får vi oppmerksomheten bort fra rusmidlene. Deltakerne oppdager, ofte til sin egen forundring, at det finnes alternative livsstiler også for dem.

Baconet, blingser og te med honning er inntatt. Alle har fått en klem og pratet om hvordan det har gått siden sist. Dermed er det tid for akupunktur. Nålene settes i forhold til NADA-protokollen, som er fem faste punkter i hvert øre.

– Dette er de statiske punktene for mennesker som sliter med en avhengighet. Narkotika, alkohol, sex, sukker. Akupunkturen gjør at man stresser helt ned, forklarer Glenn Jordheim.

«Tom», som er familiefar og vil være anonym, bekrefter at suget etter medisiner blir mindre i alt fra to til 24 timer etter at nålene er satt. Glenn sier han kan komme for «påfyll» i tatoveringsstudioet når det måtte være, at døren alltid står åpen.

«Tom» sluttet med piller for seks måneder siden.

– Etter en prolaps i ryggen, ble jeg avhengig av smertestillende medisiner, forteller trebarnsfaren.

– Gjennom legen hadde jeg fri tilgang på sterke medisiner. Så ble jeg avhengig og det var jeg i fem år.

«Tom» klarte å skjule misbruket.

– Jeg ble en del av Morgenstellet etter hvert, og det kan ikke sammenlignes med noe annet. Og her er det ikke lange køer for å komme inn. Her er det alltid åpent, sier han.

Preben Hansen er ikke rusavhengig, men har diagnosen Adhd og Tourettes. I tillegg er 26-åringen arbeidsledig. Han setter stor pris på det å ha et sted å komme til.

– Det har vært viktig for meg det å stå opp om morran og bli kjent med folk som har det tøft. Det var faren min som tipset om at Morgenstellet kunne være et sted å gå. Det er kjedelig å være arbeidsledig. Jeg ønsker en jobb å gå til. I mellomtida trener jeg her hos Glenn.

– Er han streng?

– Ja. Streng, men rettferdig. Han sier ting rett ut, og det synes jeg er bra.

Ikke alle som deltar i Morgenstellet vil innrømme at de har et rusproblem.

– Her snakker vi åpent om alt. Det er en lang prosess det å få igjennom hos folk at det ikke er deres feil at de begynte å ruse seg, sier Glenn.

Morgenstellet har kapasitet til å ta imot 20 personer. Mellom 16 og 17 er per i dag inne i systemet. Glenn Jordheim har med seg en sykepleier, en psykiatri-utdannet og Krav Maga-utøver Victoria Fossum som frivillige i prosjektet.

– Noen av deltakerne har falt av. De har ikke vært motiverte nok. Da får de ikke lov til å være her. Vi har en tregangers-regler som innebærer at navnet ditt blir strøket hvis du ikke møter opp tre ganger på rad. Men dørene er alltid åpne, og man kan alltids komme inn igjen, presiserer Glenn.

«Du kaster jo bort tida di på oss», sier noen av brukerne til Glenn.

– Det gjør jeg absolutt ikke, men jeg hadde jo helst sett at prosjektet kunne blitt finansiert. Da kunne vi ha hjulpet flere og holdt dørene åpne hver dag. Det finnes ikke lignende prosjekter i Norge.

– Avhengighet er en kronisk sykdom. Da virker ikke straff. Man kan ikke straffes for noe man ikke rår over, mener Glenn.

Hvit drakt i belønning

Glenn reiser seg og henter noe på bakrommet. Det er den hvite drakta og det hvite beltet. «Petter» ser ned i bordet. Han vet hva som kommer.

– Etter tre måneder som rusfri får alle deltakerne i Morgenstellet utdelt en hvit karatedrakt og et hvitt belte. Nå har du vært rusfri i fire og en halv måned, «Petter». Beklager at jeg har vært så treig.

Drakta blir overlevert og flere klemmer utveksles.

– Jeg er stolt av deg, sier Glenn.

– Bra jobba, utbryter de andre.

– Dette er tegnet på at du er på vei til å bli et meget godt menneske.

Glenn understreker at drakta blir inndratt hvis man faller tilbake i rusen.

– Da blir man degradert.

Han har avtale med hver enkelt av deltakernes fastleger.

– Det gir meg fullmakt til å snakke om dem.

I et av brevene Glenn har mottatt fra fastlegene, og som RB har fått tilgang til, står det;

«Min pasient har avlagt 22 urinprøver siste år og samtlige er negative for amfetamin».

– I tillegg til mine egne observasjoner, er disse brevene den beste dokumentasjonen på at tilbudet fungerer.

– Det optimale hadde vært om kommunen hadde kjøpt plasser til sine brukere. Dette kan bidra til å få dem ut i jobb. Alle kan en ting.

Remy Thorbjørnsen veit godt hva han kan. Han har tidligere jobbet 16 år som maler. Nå er han i ferd med å innrede uteboden til et lite verksted.

– På 70-tallet var det ingenting som het Adhd. Jeg hadde bare «mark i ræva». Jeg var den som skulle underholde alle. Og så forsvarte jeg dem som ble mobba på skolen. Det førte til utvisning.

Følte seg hjemme i rusmiljøet

Han vokste opp i en familie med fem søsken hvor den eldste tok seg av den yngste. Remy gikk i korps og spilte fotball og var den som lagde liv og røre. Gjennom søsteren ble han en del av rusmiljøet. Der følte han seg hjemme.

– Amfetamin gjorde meg roligere. Det førte til mye dritt. På et punkt håpet jeg at dosen jeg tok var akkurat litt for stor til at jeg ville overleve. Narkotikaen måtte finansieres, og jeg ble kriminell. Jeg har gjort mye jeg ikke er stolt av. En gang fikk jeg lymfødem i begge armene. De var tykkere enn låra mine. På sykehuset fikk jeg beskjed om å dra hjem. Jeg følte meg som søppel. Jeg ble aldri tatt alvorlig, sier han.

I dag bor Remy i omsorgsbolig. Han har det han beskriver som et godt forhold til Nav. Han er ikke lenger like aggressiv og frustrert som før.

«Jeg gir deg ikke mange dagene å leve», sa Glenn da Remy stakk innom tatoveringsstudioet i Lillestrøm for et par år siden, sløv av rusen og med armer så tjukke som tømmerstokker. Sprøytene som ga amfetaminrusen hadde brent opp årene. På den tida bodde han ute.

– Det var ei natt. Jeg husker det så godt. Jeg satt i Rælingsåsen og så på soloppgangen. Jeg sa til meg selv; Remy, nå må du prøve å slutte! Så ble jeg med i Morgenstellet. Glenn har hjulpet meg så mye. Han har åpnet de dørene jeg tidligere sparket opp.

– Jeg kan prate med Glenn uten å bli forbannet. Han ser ikke på meg med stygge øyne. Nå har urinprøvene mine vært strøkne et helt år.

Og drømmen?

– Klare meg sjøl. Male. Bygge meg en egen liten bolig. Få et sted jeg kan kalle mitt og hvor jeg kan føle meg trygg. Jeg veit at jeg er flink!

Allmennlege Zdenek Barton fra Skedsmokorset mener Morgenstellet er unikt.

– En av mine pasienter har deltatt i Morgenstellet siden oktober i 2013, og jeg kan bekrefte at hun har hatt lavere forbruk av medisiner etter oppstart. I tillegg er hun blitt rusfri, sier Barton til RB.

– Effekten av Morgenstellet er svært tilfredsstillende og lovende og kan anses som et nyttig del av en kompleks behandling av rusmisbruk, mener han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Glenn Jordheim er stolt over hva han har fått til med Morgenstellet. Remy Thorbjørnsen (f.v.), Preben Hansen, Dag Frode Jensen og frivillig Victoria Fossum sier det handler om å ha et sted å gå til, et sted hvor man ikke blir dømt. Personene med ryggen til vil være anonyme.FOTO: TOM GUSTAVSEN

Glenn Jordheim er stolt over hva han har fått til med Morgenstellet. Remy Thorbjørnsen (f.v.), Preben Hansen, Dag Frode Jensen og frivillig Victoria Fossum sier det handler om å ha et sted å gå til, et sted hvor man ikke blir dømt. Personene med ryggen til vil være anonyme.FOTO: TOM GUSTAVSEN

– Prosjektet burde fått støtte fra lokale myndigheter. Dette er eksemplarisk. Glenn Jordheim skaper en struktur for folk som ikke har struktur i livet sitt. I tillegg danner han et viktig fellesskap. Vi mennesker er flokkdyr og gjør det vi ser at andre gjør. Ser vi andre trene, trener vi. Ser vi andre som slutter å ruse seg, vil vi forsøke å gjøre det samme. Men jeg må jo også si at Glenn Jordheims personlighet spiller en viktig rolle i det hele. Han har energien og en helt egen evne til å få andre med seg. Jeg både støtter og beundrer Morgenstellet.

Også seniorrådgiver i Bymisjonssenteret Lillestrøm, Dag B. Urdal, er positiv.

– De som benytter seg av Morgenstellet har også mer eller mindre fast tilhold på Bymisjonssenteret. Jeg har over tid sett hvordan dem som har deltatt har fått profitt av treningen. Et flertall av menneskene som Jordheim har hanket inn i treningsopplegget har en lang og svært tung rushistorikk med seg, preget av mange brustne drømmer og bitre nederlag. Jeg har opplevd at flere av disse, som hadde alle odds i livet mot seg, har hatt en markant positiv utvikling etter å ha blitt med i Morgenstellet. Alle har ikke nødvendigvis blitt rusfrie, men de har likevel fått en bedre livskvalitet og lange perioder med ingen eller minimal rus.

Ordfører i Skedsmo, Ole Jacob Flæten, sier både han og administrasjonen har vært i møte med Glenn Jordheim.

– Hovedutvalget for helse og sosial har vært orientert om kontakten, og de syntes det var interessant å høre om prosjektet. Men flertallet ønsket at de politiske partiene som ønsket mer informasjon om prosjektet, skulle få det direkte av Jordheim.

– Men så vidt jeg kjenner til har det ikke kommet noen søknad om støtte til prosjektet.

Vil se på tilbudet

Helsepolitiker i Skedsmo, Ann-Kristin Fiskerud (Sp), mener tiltaket er strålende. Nå vil hun stikke innom Morgenstellet for å se hvordan tilbudet fungerer i praksis.

– Er det noe vi trenger i Skedsmo, så er det et tilbud for dem som har det aller vanskeligst.

– Det er krevende å skape et tilbud for mennesker som er såpass mye preget av rus. Det å ha et sted å gå til, hvor man ikke blir «målt og veid», men møtt som medmenneske og får gnisten tilbake i øynene, det er så viktig. Naturligvis vil man måtte gå inn med eksperter over en periode for å dokumentere effekten før man kan evaluere om dette eventuelt er noe kommunen kan bidra til å finansiere, men jeg er foreløpig svært positiv, sier hun.

Etter en voldsepisode i hovedstaden for noen år siden, ble fetsokningen Dag Frode Jensen slått i koma og sittende i rullestol. I dag er han på beina, blant annet ved hjelp av ei skinne, men også flere år med rehabilitering på Cato-senteret. I dag bukker han seg inn i treningssalen på Kjeller. Det må alle gjøre. Ifølge Glenn er det av respekt for alle som har vært der, alle som skal komme, men mest av respekt for seg selv.

– Du går som ei kjerring, Dag Frode!, erter Remy.

Dag Frode gliser. Sier han skylder Morgenstellet alt. En dag, når verden var mørk, satt han igjen med sprøyta i hånda. Så ringte han Glenn. Han gråt. Sprøyta var satt. Glenn kom og hentet.

– Så trente vi jævlig hardt. Vi spilte fotball og trente til det ikke lenger var synlig at Dag Frode var rusa, sier Glenn.

Han presiserer at Morgenstellet ikke er et sted kun for rusmisbrukere.

– Det er for alle som sliter med en eller annen utfordring. Om ikke annet at man trenger et dytt for å få en bedre livskvalitet.

Som 13-åring prøvde Dag Frode hasj. Så ble det alkohol, piller, amfetamin, heroin. Sistnevnte i over 20 år.

– Så huka Glenn tak i meg. Vil du være med på noe som heter Morgenstellet? spurte han. Jeg trodde han var gal. Jeg som ikke hadde trent på så mange år, som hadde dårlig kondisjon, røyka som en svamp og rusa meg som en gal?

– Etter den første økta trodde jeg at jeg skulle daue. Men Glenn gliste. Han kosa seg, han.

Dag Frode fortsatt å dukke opp. Det var han og Glenn. De gikk turer og pratet. Så ble Remy med, og siden flere.

– Glenn fikk meg til å forstå at jeg fortjente et bedre liv. Jeg så meg selv nederst på rangstigen. Jeg var bare en narkoman.

Dag Frode liker strukturen Morgenstellet gir han.

– Før ga jeg faen. Nå har jeg livskvalitet. Dette fyller dagen min. Tilbudet er helt fantastisk, mener han.

– For å finansiere rusmisbruk, må man skaffe opptil 2.000 kroner om dagen. Det gjør at man blir kriminell. Gjør innbrudd og raner gamle damer.

– Her i kjelleren finner jeg meningen med livet.

Dag Frode vinker ha det. Han skal til sin faste time hos fysioterapeuten. Resten av gjengen skal sitte på med Glenn ned til Lillestrøm. Glenn skal på jobb på tatoveringsstudioet. «Mette» tar en hvil i garderoben. Treningen og den sosiale omgangen har tatt på. Nå skal hun hjem å fordøye.

– Jeg er egentlig veldig sjenert. Men jeg kommer tilbake, sier hun.

– Jeg kommer tilbake.

Anerkjent i Danmark

Det var den danske karatetreneren Karsten Dam som ga Glenn Jordheim ideen om å starte Morgenstellet etter å selv ha, med stor suksess, drevet «Morgenholdet» i Esbjerg kommune i Danmark i 11 år.

– Tilbudet kom i gang da vår kommune hadde en del borgere som man ikke visste hva man skulle gjøre med. Vår daværende kommunaldirektør, Per Fisker, kontaktet meg. Han mente det manglet disiplin og annerledes tekning på området, sier Dam til Romerikes Blad.

Dam jobbet på den tiden i postvesenet, men ble kjøpt fri tre timer hver tirsdag for at han skulle vie sin tid til borgere som falt utenfor. Som i Morgenstellet blir brukerne servert frokost før en treningsøkt.

– Det tok ikke lang tid før jeg ble kjøpt fri to dager i uka. Det ble fort merkbart at det var godt med et sted hvor det ikke fantes faste regler, men regler som i stedet er tilpasset enkeltmennesket. Vi tok imot skoleelever som hadde problemer i den vanlige skolehverdagen som følge av for eksempel mobbing og lav selvtillit. Samtidig hadde vi et opplegg for rusmisbrukere og mennesker som gjennomførte straffen sin med fotlenke.

Dam sier det var svært effektfullt å ha mennesker i ulike aldersgrupper, med ulike lidelser og livserfaringer under samme tak.

– Det ble et inkluderende prosjekt bygget på kampkunstens prinsipper.

Karsten Dam forlot til slutt Postvesenet og driver i dag Morgenholdet på heltid.

Morgenstellet drives etter den danske modellen «Morgenholdet» som i 2004 ble startet av Karsten Dam.FOTO: PRIVAT

Morgenstellet drives etter den danske modellen «Morgenholdet» som i 2004 ble startet av Karsten Dam.FOTO: PRIVAT

– Vi arbeider med de unge alle ukedager fra klokka halv ni til to hele året igjennom da denne gruppen ikke har godt av ferie, sier han.

Morgenholdet blir i Danmark finansiert av lokale myndigheter. Prosjektet er det eneste av sitt slag i landet og er blitt tildelt både Lars Rand-prisen og Benny Andersen-prisen.

– Norge og Sveits er de første landene hvor vi nå planter frø, sier Karsten Dam.

– Hva er hemmeligheten med arbeidet?

– Vi starter innefra med mennesket og gjør dem klare for livet med et godt fundament. Vi mener at det ikke hjelper å utdanne noen som ikke er klare for det. Det viser seg gang på gang at brukerne plutselig selv er motiverte for å komme videre i livet.