Denne uken starter tusenvis av små og store barn og unge opp på skole etter en velfortjent sommerferie. Media og SOME kanaler er overfylt med glade barn med ryggsekk som er på vei til første skoledag. Jeg innrømmer at også jeg delte et bilde av mine håpefulle. I disse dager kappes politikere og andre om å besøke skoler for å la seg avfotografere med de som har møtt opp til sin første skoledag landet over.

Men ikke alle har møtt opp. Noe kommer seg knapt ut av senga, andre så langt som inn på badet, noen snur i skolegården, og noen kommer hjem etter første time.

Det finnes grupper på sosiale medier hvor foresatte deler sine historier med hverandre om sine barn som sliter. Disse historiene er vonde å lese. Virkelig vonde.

Det omtales ofte som skolevegring i media, av fagfolkene og politikere.

La meg bare gjøre det soleklart med en gang. Dette er en benevnelse vi må slutte å bruke. Det heter ufrivillig skolefravær, fordi dette er et fravær som er ufrivillig hos de aller fleste!

Ufrivillig skolefravær er en felles utfordring for oss alle. Det vi må snakke om er hvorfor skolefraværsaker oppstår, og hvorfor det er så vanskelig å «løse» slike saker.

Er det mulig å kunne samles om en større og bedre forståelse om hvorfor det er så vanskelig for enkeltelever å være på skolen? Dette er essensielle spørsmål en må ta med seg i debatten om skolefraværet som rammer så mange i dag.

Om du lurer på hvorfor jeg skriver dette så er det fordi jeg er selv mamma, FAU-leder, tidligere skolepolitiker, og oppriktig opptatt av skole. Herunder hvordan vi som samfunn tilrettelegger i skolen for alle unger. Jeg har også over en tiårs periode møtt mange fortvilte foresatte, lærere og elever. Det jeg opplever som en gjenganger er at barn og unge som sliter med dette bærer på en følelse av skam og skyldfølelse for å ikke mestre ting.

Lærerne og skolen som har ansvaret for elevens trivsel og mestring har ofte ikke tid eller kapasitet til å løse de utfordringene dem står i, og ofte er det mangel på kompetanse hos de som skal ivareta det enkelte barns utfordringer med fraværet.

Skoleeier fraskriver seg ofte ansvar med at dette ansvaret har dem delegert til den enkelte skole, og politikere/byråkrater har ofte egentlig ikke peiling på hva som egentlig foregår bare strategien som vedtas ser fin ut! En glemmer ofte at det er mennesker dette handler om. Mennesker som er sårbare, ikke strategier eller budsjetter. Mennesker!

Barn og unge har rett og plikt til grunnskoleopplæring. Som foresatt er det min jobb å sørge for dette. Det høres rimelig lett ut. Men, det er ikke så lett den dagen en står der selv. Når barnet nekter å være på skolen, eller gå dit. Tro meg, jeg har opplevd det! De fortvilelsen, maktesløsheten, og oppgittheten unner jeg ingen foresatte.

Det vi må stille spørsmål ved er hvor ansvaret ligger? Som foresatt skriver jeg ikke fra meg ansvaret mitt, men vi har lite å stille opp med når det gjelder hvordan skolene styres og organiseres. De færreste har også krefter til å engasjere seg ut over sin egen situasjon.

Ufrivillig skolefravær oppleves fremdeles som tabulagt, og er forbunnet med både skam og skyld hos foresatte.

Jeg er av den oppfatningen at dagens lovverk, hjelpetjenester og organisering av fellesskolen innenfor en rekke områder er gått ut på dato. Det er på tide å se på dette på nytt og med utgangspunktet i hva som er det beste for barn og unge. Ikke hva som er det mest lønnsomme for skoleeier, eller hva loven sier, eller hvordan rammer en har for organiseringen. Når pultene fremdeles står tomme i klasserommet så er det jo noe galt ett sted. Det er noe vi gjør som ikke fungerer. Det er det snart på tide at alle tar inn over seg.

For sånn skal det ikke være!!

Alle slike saker har sin egen historie, og krever sin egen løsning. Dette er fordi vi er ulike individ med ulike behov. Det er ikke slik at det som fungerer for Per fungerer for Truls. Min erfaring er at trygghet, mestring, inkludering og gode relasjoner er forutsetningen for at en unge skal komme på skolen. Når dette uteblir, står en ovenfor en mulig ufrivillig skolefraværssak. Når en elev over tid har forsøkt å tilpasse seg skolens krav og forventninger uten og lykkes, skapes det ofte et stort indre stress og uro hos den enkelte. De kan bli så stressa at det er vanskelig å delta i faglige og sosiale sammenhenger. Konsekvensen er at de blir helt eller delvis borte fra skolen. For å få elever med fravær tilbake i skolen må en undersøke hva som er årsaken til fraværet, og elevens opplevelse av det hele for å kunne gjøre noe med det.

Vi kan starte med å ta inn over oss at ungene våre mange ganger ikke passer ikke inn i den A4 ramma som skolen og skoleeier har satt.

Når vi har erkjent det er vi på god vei til noe! Kanskje flere da finner veien tilbake til klasserommet sitt.