Som alltid i januar, oppfordres vi til å være navlebeskuende, selvsentrerte og altfor opptatt av hvordan vi ser ut når vi går ut i verden. Som om det er det aller viktigste i møtet med andre mennesker. Kroppen blir et prosjekt og et mål på hvor vellykket man er, hvor dedikert man er, hvor riktig man lever, hvor god råd man har, hvor flink man er. Hvis du bare gjør sånn og sånn, så kan du få akkurat den kroppen du ønsker deg. Men det er jo faktisk ikke sånn!

De viktigste og største hendelsene som har skjedd med min kropp har jeg hatt null kontroll over. Jeg har 15 operasjonsarr på kroppen. Noen er minnesmerker for reddet liv. Uten dem hadde jeg ikke levd i dag. Andre har jeg fått for å utelukke alvorlig sykdom. Noen er for å bedre livskvaliteten etter alvorlig sykdom. Ingen av dem har jeg fått fordi jeg ville kvitte meg med noen komplekser.

I dag ser jeg meg i speilet og velger stolthet, fremfor skam og selvkritikk. Enhver operasjon innebærer risiko. Jeg skjønner ikke at noen frivillig legger seg under kniven for å endre på noe de er misfornøyd med ved egen kropp. Jeg tror man får bedre psykisk helse av å jobbe med å være glad i den kroppen man har og alt den kan brukes til, enn ved å se på seg selv med kritiske øyne og tenke at man potensielt kan forandre på det man er misfornøyd med.

Les også

Ava ble bare 27 dager gammel: – Jeg føler at de tok livet av henne

Før trente jeg i håp om å få en fin kropp. Men jeg ble aldri fornøyd. Nå trener jeg det kroppen min tillater meg for å være friskest mulig lengst mulig. For å kjenne på gleden ved bevegelse. For å få frisk luft. For å klarne tankene. For psyken min sin del. For å sove bedre om natten. Det er så mye mer tilfredsstillende og det gir en umiddelbar glede. Vi har først og fremst en kropp for at den skal tas i bruk, ikke for at den skal ta seg ut.

Etter å ha overlevd to runder med brystkreft og en fødsel med hastekeisersnitt, har jeg stor respekt for hva kroppen min kan klare å komme seg gjennom. Den eneste sommerkroppen jeg hadde sommeren 2022, var en kropp som «tilhørte» sykehuset. Alle komplekser var glemt i det øyeblikket jeg skjønte at kreften hadde inntatt kroppen min på nytt, og det norske helsevesen lette med lys og lykter etter eventuell spredning av kreftceller.

Den eneste sommerkroppen jeg ønsker meg for sommeren 2023, er en kropp som tilhører meg, som er kreftfri og i god nok form til å nyte en norsk sommer. Hver gang du våkner om morgenen og kan stå opp og møte dagen med en kropp som fungerer, skal du prise deg lykkelig.

Det finnes så mange reelle problemer i livet og i verden at man ikke bør kaste bort energi på uviktige ting, som sommerkroppen.