Gul graffiti og kalde spor

BARKE-BILLY: Elgen tar grundig for seg av lett tilgjengelig ospebark. FOTO: HALLGEIR B. SKJELSTAD

BARKE-BILLY: Elgen tar grundig for seg av lett tilgjengelig ospebark. FOTO: HALLGEIR B. SKJELSTAD

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Elgspor er mer enn avtrykk etter klauver.

DEL

Blinking, het det i gamle dager, og det foregikk med blinkeøks. Den hadde skogeierens bumerke i hammeren, og etter å ha slintret av ei lang barketunge, kunne patronen merke stokken som sin egen mens den sto på rot, med et enkelt rapp av øksehammeren.

Det var den gangen skogsdriften var skånsom plukkhogst, skogeieren gikk med granskende forstmannsblikk gjennom teigen og delte med stø hånd ut dødsdommer til de hogstmodne. I dag holder det med ei rute på et kart og kampropet: Alle skal ned.

Men elgen blinker fortsatt. Igjen er det ROS-artene som er mest i skuddet - rogn, osp og selje er de trærne som helst får kjenne på elgtennene, som drar ei stripe eller to på stammen i passe mulehøgde, som regel på bare ei side av stammen, før dyret går videre: Ensidig kost. Slik er det fort gjort å få et visst innblikk i omfanget av barkgnagingen - i felt med ungfuru kan det lyse et "blink" på omtrent hver eneste stamme, mens baret kan være snauet omtrent til siste nål.

Men ofte ser det langt verre ut enn det er - når det har lidd av et par-tre år, kan furua stå der frisert inn til stammen i elgehøyde, men med ei krone som vitner om at også her er påstandene om at "rovdyret" utrydder byttet en kraftig overdrivelse fra folk som har mer sinne enn vett.

Eller som en skogeier på Romerike i et ubetenksomt øyeblikk kom til å fortelle for en hel sal av tilhørere: På 1960-tallet fikk han 50.000 kroner i erstatning for elgskader på skogen. Noen år senere kunne man ikke se at elgen hadde vært der. Jeg hørte ikke at han hadde betalt tilbake den uberettigede erstatningen da det viste seg at skaden var høyst forbigående.

Gnagemerkene minner meg forresten om en historie fra noen år tilbake, da jeg fikk tips om at en bjørn hadde revet opp barken på noen løvtrær i distriktet. Det var ingen tvil, for kilden var en erfaren jeger som i Canada - eller var det Alaska - hadde felt såvel vanlig brunbjørn som grizzly. Ikke desto mindre - "bjørneklørne" satt fremst i underkjeven på en elg, og selv om trærne hadde hatt besøk både nylig, året før og ved en tidligere anledning, var jeg mer forundret over feiltolklningen enn min borgerlige dannelse tillot meg å røpe for "eksperten".

Det kan sees på gamle gnageskader, hvordan treet forsøker å rette opp igjen såret ved at stammen vokser inn over det fra begge sider. Kanskje var det elgen som fant opp denne måten å lage økseskaft på, for i gammel tid var det vanlig for skogsarbeidere å lage økseskaft selv. Da hadde de gjerne et lager av levende asketrær hvor de på vinterelgers vis hadde "gnagd" sår på lengde med et økseskaft, Etter noen år, når treet hadde tilpasset veksten til det kunstige såret, hadde tømmerhoggeren - goddag, mann! - et knallhardt, slitesterkt emne til nytt økseskaft.

I min svært korte karriere som biologistudent var jeg så vidt innom etologi-faget - studiet av dyrs adferd. I dag er dét et fag som helst går under navnet adferdsøkologi, og handler om hvordan dyr mest effektivt sikrer at de produserer flest mulig kopier av de gener som styrer deres adferd. Den gangen - for snart 40 år siden, var etologien mer direkte preget av de tidlige studiene til pionerer som Niko Tinbergen og Konrad Lorenz - de hadde et par år tidligere delt Nobelprisen i medisin med Karl von Frisch for sine oppdagelser. De handlet mye om mekanistiske eksperiementer og studier av tamme dyr eller dyr i fangenskap. Ett tema var det som i finlandssvenske Erik Fabricius' lærebok het "fixa rörelsesmönster". Stereotype bevegelser, som når en andunge står på kanten av et basseng, senker hodet mot vannet og hever det høyt og lar vannet renne ned i halsen, enten den har nådd ned til vannet eller ikke. Bevegelsen følger et program - så snart det er satt igang, gjennomføres det fullt ut, selv om omstendighetene gjør det meningsløst. Som å svelge vann man ikke har nådd tak i.

Det er ut som om elgens beiting på trestammer er et slik fiksert bevegelsesmønster. Hvorfor skulle ellers et dyr som er ganske dyktig til å spare energi, nøye seg med et jafs her og et jafs der mens det kanskje sliter seg fram gjennom løvskogen i djup snø? Enda mer interessant, om man ser hvordan det samme dyret oppfører seg når det samme treet er falt eller felt. Da kan flere dyr samles til rene barkefesten, og skille barken fra veden, kvadratcentimeter for kvadratcentimeter, til ospa, selja eller rogna ligger der som ei trehvit beingrind.

Så gjør vel elgen litt nytte for seg der også, for etter den behandlingen er det neppe fare for at veden surner av fuktighet som ikke slipper ut gjennom barken.

Artikkeltags