Da det umulige ble mulig

DEL

MeningerUtrolig nok. Det er hele 30 år siden denne avisen, som da het Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad, mer enn noen gang tidligere samlet hele Romerike til ett rike.

I 1990 inviterte vi nemlig leserne våre til å bidra til en innsamlingsaksjon vi kalte «Hjelp Barneavdelingen», der målet var å samle inn nær 1,2 millioner kroner til et ultralydapparat til barneavdelingen på daværende SiA, nåværende Ahus. Et apparat som ville lette hverdagen til alvorlig syke barn og deres foreldre, som vil gi disse barna en raskere diagnostisering og muligheter for etterkontroller slik at de slapp å stå på venteliste til samme oppfølging på Rikshospitalet. Statlige og fylkeskommunale penger fantes ikke til dette. Ville det være mulig å samle inn private midler?

Det så lenge mørkt ut. Etter tre uker var det kun kommet inn 150.000 kroner. Da virket det veldig langt fram til 1,2 millioner.

Jeg husker det som det skulle ha vært tre år siden, når jeg nå finner fram gamle artikler og bilder fra den gangen. Av ledelsen i avisen fikk jeg tre til siden i tre måneder for å følge opp innsamlingsaksjonen, lage reportasjer av familier med alvorlig syke barn, av lag og foreninger, privat personer og bedrifter som ble med på reisen. Men ville det holde helt til mål?

Jeg tenkte knapt på annet i de månedene. Det gikk tungt i starten, og det kunne utarte til en flopp. Det endte med lettelse og til slutt brusende glede.

De første tre-fire ukene var det altså innkommet rundt 150.000, og mange lurte nok på om vi ikke hadde gapt for høyt. Barneavdelingens egen overlege, Jostein Vidnes, sa selv i et intervjuet i september 1990, da ultralydapparatet ble overrakt: «For å være helt ærlig, var jeg usikker på om aksjonen vil nå målet.»

Men han kunne samtidig i det samme intervjuet også si: «At aksjonen nå kan skilte med nærmere 1,2 millioner kroner er både fantastisk og utrolig.»

For det skjøt fart. Jeg har i ettertid tenkt på denne aksjonen som et godstog, som satte ut fra stasjonen. Det er tungt og seigt, og det tar tid å få opp farten. Men så etter en stund når det marsjfart. Jeg skal love deg dagene ble lettere når pengene strømmet på. Foreningen for hjertesyke barn ga 75.000 kroner (140.000 etter dagens kurs) og samlet selv inn 260.000 kroner (480.000 kr) fra det lokale næringslivet, Fra Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Civitan kom det inn 230.000 kroner (425.000 kr.). Dagene ble fylt av sitrende glede og økt forventning. Skulle vi virkelig nå det uvirkelige målet? Ja, sa seks år gamle Simen Granlund, som selv bidro med 50.000 kroner (92.000 kr). Ja, sa romerkingene som i flokk og følge ville være med og bidra. Så var vi der

1.140.000 kroner, én million ett hundre og førtitusen kroner, som ultralydapparatet kostet. Men godstoget var i fart og ikke lett å stanse. Jeg husker jeg skrev tre artikler etter målstrek der jeg gledesboblenede kunne fortelle at folk ikke lenger behøvde gi penger. Godstoget bremset sakte opp, men stanset ikke før det innsamlede beløpet lød på 1,2 millioner kroner, 2,2 millioner etter dagens kurs.

Det ble overskytende 60.000 kroner, som ble brukt til andre formål ved barneavdelingen, fra diverse utstyr til leker.

Med ultralydapparatet fikk alvorlig syke barn og deres foreldre lettet noe på en fra før alvorstung hverdag.

Ville det vært mulig å gjøre noe tilsvarende i dag, 30 år etter? Svaret er ja. Pandemien viser det. Vi kan løfte i flokk. Når det gjelder.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags