Terningkast 6: Reidun Sæther: «Where My Secret Lies»

Artikkelen er over 5 år gammel

(daWorks) 10 spor, spilletid: 40.21

DEL

De beste danserne har en finslepen teknikk som krever nitid øvelse og full kontroll – men får deg til å oppfatte at det de gjør er så lett, så lett. Akkurat sånn er det med Reidun Sæther også. Hun synger krevende stoff, beveger seg i høyden, veksler mellom teknikker – men det oppfattes ikke flinkt eller teknisk, bare behagelig og som den enkleste sak i verden.

Mye av musikken har hun skrevet selv, sammen med Lars-Erik Dahle, som har arrangert mye og spilt inn plata.

«I'm as Happy As A Girl Can Be», synger Sæther i åpningssporet. Og det er det ingen grunn til å tvile på, med tanke på hvor hun befinner seg om dagen: Plateaktuell og tv-favoritt. Sporet er funky så det holder, med bra blåser-driv. Og Reidun selv får brukt den tøffe stemmen i en overbevisende åpning.

Så følger «I Don't Believe in Love», en nydelig ballade som minner oss om at hun ikke står tilbake for noen av de internasjonale stemmene vi er vant til å hylle her på berget. Hører man etter, hører man den gode teknikken, fraværet av usikkerhet. Uten å lytte spesielt, så hører man fortsatt at dette er sabla bra.

Niels Hanninen Pedersens «Floating» er helt nedpå. Behagelig avslappet, og hun bærer oss gjennom på enkleste vis.

Deretter følger enda en egenkomponert låt, «All Cried Out». Låten er en skikkelig funky girl-power-markering, der Reidun danser rundt melodien og koser seg. Her er det også på sin plass å minne om at mye av platas gjennomgående kvalitet skyldes en gjeng dyktige musikere som får det til å svinge.

Så følger en tonsetting av Maya Angelous sterke dikt, «Phenomenal Woman», passende formidlet av en sterk kvinne.

«Your Love» byr på noen rå instrumentalpartier og høye vokaler som blåser bakoversveis på lytteren.

Det er godt at plata gir avveksling med ballader iblant. Reiduns «Change» er nedpå, og har en rørende tekst.

Tre coverlåter avslutter debutalbumet. Det er ikke så mye nyskapende, men det hun gjør, gjør hun med kvalitet.

I «Philadelphia Freedom» legger hun seg ganske tett på originalen, en 40 år gammel Elton John-sang. Men hun kler stilen godt. Låten er en energikule fra start til slutt, med korister, hammondorgel og smittende humør.

Så en slager: «At Last». Kan være et risikabelt valg, men man kan ta seg lov til å gjøre den med Reiduns stemme. Hun overbeviser igjen om at hun kan løfte klassikerne og gi dem et sterkt uttrykk.

Plata avslutter med Prince's «Sometimes It Snows In April», i et stille pianoarrangement med ektemannen Dan Lindén. Den er vond og vakker på samme tid, og avslutter plata med nok et kvalitetsstempel. Saker!

Kaja Schau Knatten

Les også:

Funky så det holder

Artikkeltags

Funky så det holder