Terningkast 5: Preus med kløkt og skaperkraft

PÅ HJEMMEBANE: Anne Grete Preus fotografert i kirkeparken i Lillestrøm i sommer. Byens rike musikkmiljø formet henne. Foto: Kay Stenshjemmet

PÅ HJEMMEBANE: Anne Grete Preus fotografert i kirkeparken i Lillestrøm i sommer. Byens rike musikkmiljø formet henne. Foto: Kay Stenshjemmet

Artikkelen er over 6 år gammel

Anne Grete Preus (56) er i toppform. På sitt tiende soloalbum framstår hun igjen med en autoritet som ikke har vært like tydelig på de to foregående platene.

DEL

De fine sangene hun har skapt, og de gode medspillerne hun har valgt, gir henne et nytt og velkomment løft.

Dette er blitt et bunnsolid album, fullt av fine stemnings- og temposkifter. «Et sted å feste blikket» er blant hennes aller beste plater. Sangene er varierte, intense og iblant heftigere enn vi er blitt vant til. Preus’ absolutte innlevelse gjør at hun føles veldig til stede gjennom hele albumet, og hun har aldri sunget bedre enn hun gjør her.

Tittelmelodien åpner showet. Den setter stemningen, og musikalsk minner den om produksjonene Daniel Lanois en gang gjorde for Emmylou Harris. Rytmene bærer den lett mystiske teksten, som er omgitt av lekne gitardetaljer. Albumet er fullt av godt og ofte intrikat gitararbeid, signert Preus.

Produksjonen her er signert Kåre Chr. Vestrheim, som har lyktes bra i Propeller studio. Stemningene skifter, og den fine hyllesten til høsten, «For gyldne tider», følges av en lavmælt og fin kjærlighetserklæring, «Vær hos meg».

Så kommer den litt hardere «Kjøpmannen», hvor hun synger «Jeg har dratt meg inn i lyset, kjent frykten danse i hjertet». Den har et tydelig rockepreg, men er samtidig et eksempel på at noen av sangene kunne vært redigert litt strammere.

«Aldri i tvil» innleder albumets sterkeste sekvens. Den kan lett tolkes som en litt besk kommentar til politikerne våre. «Sang til Aurora» følger, og framstår som platas høydepunkt. Tempoet er dempet, men kraften er ubestridt.

Preus blir vemodig: «De sier, verden er din lekegrind. Putt sølvskjeen i munnen. Vinn eller forsvinn».

Den røffe «But for the grace» drives av heftige trommer og et energisk gitarøs. Den svalere «365» avslutter et sterkt album, der Anne Grete Preus framstår vital og trygg.

Hun får god hjelp av Erland Dahlen (trommer, perkusjon), Thomas Tofte (bass og synth) og Vestrheim (tangenter). Gitaristen Lenny Kaye fra Patti Smith Group er også innom.

Den som måtte ønske mer av Anne Grete Preus, kan satse på luksusutgaven, som har tre cd-er med musikk fra hennes tidligere utgivelser.

Tempoet er dempet, men kraften er ubestridt

Artikkeltags

Tempoet er dempet, men kraften er ubestridt