Terningkast 5: Lana Del Rey: «Ultraviolence»

Artikkelen er over 6 år gammel

(Interscope/Universal) 11 spor, spilletid: 51.59

DEL

Det er noe besnærende ved den intense, tidvis nesten hulkende stemmen som er selve bærebjelken i låtene til den 27 år gamle New York-artisten Elizabeth Grant alias Lana Del Ray.

Her er innlevelse, sjel og særpreg i et stemningsfullt, dekadent, gjennomgående melankolsk og ganske mørkt, men samtidig betagende flott univers. Og selv om låtene kan virke ensformige første gang du hører dem, så vokser de fram etter hvert.

«Ultraviolence» er dempet og lavmælt, men samtidig rå og rocka likevel. Og det viser seg raskt at de fleste låtene har det litt udefinerbare «lille ekstra»; både mørkt suggererende «Ultraviolence», intenst vakre «Shades of Cool» og flotte «Brooklyn Baby» griper tak og treffer deg i magen, i likhet med «West Coast», «Money Power Glory», «Fucked My Way Up to the Top» ...

Dan Auerbach fra The Black Keys har produsert plata og fått gitaren fram i lydbildet. Likevel er det altså først og fremst den litt slørete, livstrøtte, Nancy Sinatra-aktige vokalen som bærer også denne oppfølgeren til suksessen «Born to Die» fra 2012.

(Plata fås også i en de luxe-utgave med tre bonusspor.)

Torstein Davidsen

Deilig dekadent

Artikkeltags

Deilig dekadent