VILLMARKEN ER I FERD MED å krype inn under huden. Vi har vært her ute jamt en uke, padlet i sjøen, tatt lengre turer på tundraen, dratt masse fisk og opplevd sene natterstimer ved leir bålet her ute i ødemarken. Man både hører og ser det – opplever det – at guttas adferd endres.

MAN BLIR MER OPPMERKSOM på det som er rundt en, men på den samme tid mer vant til å være her ute. Likefullt; en uke er ingenting. Det er bare en teeser. Allikevel, det føles at naturen kryper nærmere – i likhet med mygg og knott. Det er en god følelse. Å finne roen med fiskestanga. Å la tiden gå på post med hagla mens man venter på haren som kanskje spretter forbi.

MENS DAGEN GÅR, samles inntrykk inn. Inntrykkene blir til ord rundt den tjukke granleggen som brenner på bålet. Buska svetter av kvae der den knitrer. Den brenner tilsynelatende evig. Gammel gran. Tundragran.

VI PADLET FRA FORRIGE camp utpå dagen i dag. Det var lite ved der, så det var ingen blivendes plass. Vi strøk videre vestover, over bassenget fra Woe mot øya Karius. Der hadde vi plukket ut en bukt på øya, nå benevnt «Baktus Bay» og padlet innover.

VI FANT RASKT UT at her var det ved i store mengder. Oppå haugen, nå under navnet «Golanhøyden», fant vi et teppe av reinlav. Der skulle teltene settes opp. Intet er som å sovne inn på en seng av reinlav. Mykt og godt. Som en hjemlig madrass. Litt komf må man unne seg!

DET BLIR TIL AT man er raskt på jakt og fiske etter at telt og fellesting er på plass, Roy og jeg kastet oss om og la ut på vill jakt etter en hare som sprang opp bak leiren. Roy til venstre. Jeg til høyre. Med ett gikk det opp for oss at min bror, Peter, fisket like rundt hjørnet. Etter først å ha slått fast det faktum og beregnet solide 45 graders sikkerhetsvinkler, fortsatte jakten.

VI SPRANG AV GÅRDE, men haren var altfor rask – kjapp i turingen – først under rota, deretter bak steinen. Roy fikk den på skuddhold, men den smatt unna. Jeg fikk den på skuddhold – men da også smatt den unna. Øya er ikke stor, så det kunne umulig bli en evig jakt. Det ble det likevel.

HAREN FORSVANT og Roy og jeg kom relativt slukøret tilbake. Skuffelsen ble ikke noe mindre da vi kom tilbake i camp og fant Peter med en kjempeørret i nevene. Det ble likevel god middag i aften!

ØYA VI LIGGER PÅ er en fredelig plett på jord med godt fiske rundt på alle kanter. Fisket i sundet bak oss er litt vanskelig, men veldig utbytterikt. Vi har hentet fisk der alle mann. Peter henter naturligvis ut de største og beste. Vi andre nøyer oss med restene. Restene innebærer fangster på knapt kiloen. Peter kommer sjeldent tilbake med noe under to kilosfisk. Urettferdig? Tja, det er neppe flaks. Det handler en god del om erfaring og kunnskap om kast og bevegelse.

VI BLIR HER et par–tre dager. Vi er ikke voldsomt langt unna pickup-point for Harald og Åge. Disse skal lande helt vest i Sandy Lake. Det er åtte kilometer dit. Vi padlet tolv i går – i motvind – så det blir easy match, får vi håpe.

I MORGEN BLIR DET camp på stedet hvil. Det blir å fiske masse, det blir å lauge klær og kropper for å kvitte seg med den verste bållukta og øvrig materie som akkumulerer seg ettersom mannfolk er i villmarka.

NATURLIGVIS KJØRER VI HYGIENEOPPFØLGING så godt vi kan, men det er grenser for hva man kan få til hele tiden. Godt det finnes desinfiserende midler man kan vaske hendene med før mat. Godt det finnes vann man faktisk kan bade i. Godt vi er i samme båt.

DET ER MER SYND PÅ Harald og Åge som snart kommer freshe fra sivilisasjonen med fersk dusj i kroppen. Det er en ting som er sikkert: Det har ikke vi – kun fresh tannpuss og så grundig vask i sjøen som vi overhodet kan. Bållukt og slikt, nei, det sitter i klær, sekker, telt og alt annet i ukesvis etterpå. Sånn er det bare.

DET BØR, sånn på tampen av dette brevet, nevnes at Thomas – som singel herremann – hevder at det er Marion Ravn som gjør at han holder ut her i villmarka. Derfor har han omdøpt campen til «Camp Marion» mens vi andre – som da ikke er single, men nær sagt alle som en tannlegepasienter til Jan Maurits – som da er tannlege naturligvis, holder fast ved at navnet er «Camp Karius» og bukta heter «Baktus Bay».

DET KOMMER TIL Å BLI DISKUSJONER omkring dette temaet ut over kvelden, det er like sikkert som at det blir noen «caribous» - dvs. Jegerdrammer – i koppene ut over kvelden ved leirbålet.

JAN MAURITS «ESCORTETELT» er fremdeles helt og ved full funksjon. Dette overrasker alle veldig tatt i betraktning at hele vår beholdning av padleårer måtte til for å holde det oppe under de sterke vindene i begynnelsen av uka. Teltet er så bra, får vi beskjed om, at selv Erling «Sesesdalsmonsen» har trukket inn i det og blitt romkamerat med tannlegen.

– HAN HAR SÅ FLOTT DØRMATTE utenfor her, sier Erling – Ingen grizzly våger å passere denne dørmatta, skal vites!

DYRELIVET ER I FERD MED å ta til ettersom vi vender vestover i Sandy Lake. Det er flere lyder av ulv og fugl. Sporene etter bjønn og moose (=elg) blir stadig flere. Således blir vi også stadig mer forsiktige med å gå i land uten å ha foretatt en grundig visuell klarering av entringsstedet.

BJØNNEN KAN LIGGE I KRATTET, det skal være visst. Vi ønsker intet bjønnemøte, men vi vil gjerne se den: En svær grizzly over tundraen eller luntende på stranden med oss på trygg avstand, det hadde vært et fint skue!

Christian Engelschiøn