Begrepet «ekspedisjon» gir voldsomme assosiasjoner. Det dreier seg om menneskelige, nesten uoverkommelige bragder; Livingstone gjennom det ukjente Afrika, Hillary og Norgays erobring av Mount Everest, Sverdrups fire år på Fram i canadisk arktis, Amundsens spektakulære erobring av Sydpolen og Ferdinand Magellans første jordomseiling. Det sier seg selv, de fleste føler vel at det å kalle turen sin en «ekspedisjon» kan være å ta litt vel mye i?
Like fullt er det svært mange som kaller en helt vanlig skogtur over noen dager for ekspedisjon, uten at det dreier seg om å oppdage nye land, bli kjent med ukjente folkeslag eller å pådra seg en odds på 1 mot 139 i spørsmålet om ekspedisjonen kommer helskinnet fra dramatikken. De fleste som våger å kalle turen sin for «ekspedisjon» har ikke engang sultperioder der ute i felten – de fleste blir ikke alvorlig syke av dramatiske slangebitt - langt de fleste opplever ikke overfall av fiendtlige urinnbyggere, angrep fra sultne kondorer i Andesfjellene eller haiangrep i det de finner Blackbeards skatt ved Dead Mans Chest i Karibia.
Hva er så en «ekspedisjon» når den hverken trenger å være farlig, nyskapende eller fullstendig utarmende? Jeg synes Erling Kagges uttalelse om at alle bør «finne sin egen pol», er en god start. Oppfordringen forteller alle – liten som stor, handikappet eller fysisk atlet – at de både kan og bør sette seg sine egne mål og gå mot disse. I hans oppfordring ligger det at en families telttur til øya uti Øyangen med kano kan være en like verdig «pol» som hans egne ferder til både nord- og sydpolen. Det eneste kravet hans er at målet ikke kommer gratis til deg – at du ikke bare kan trekke kredittkortet eller strekke labben ut fra sofaen; det du må gjøre, det må du gjøre selv med eget hode og egne, fysiske handlinger. Polen må settes utenfor din rekkevidde, men likevel ikke lenger enn at jdu kan nå den hvis du strekker deg litt. Å dra på telttur med kjerring, unger, bikkje og kano ut til Øyangen kan, i høyeste grad, være en slik utfordring. For noen kan dette være like voldsomt, spennende og kan hende vel så dramatisk som Sverdrup og Nansens ferd over Grønland eller Johansens og Nansens overvintring på Frans Josefs Land. Så, for deg og meg, defineres begrepet «ekspedisjon» av din egen oppfatning av hvor du tror dine egne grenser går og at polen du har satt seg, den er plassert akkurat utenfor, men likevel innenfor din rekkevidde hvis du planlegger og forbereder deg.
I lyset fra vår noe frie tolkning av Kagges strålende oppfordring, vil jeg påstå at Romerike åpner seg som en fersk og uutforsket villmark! Landet ligger der med sine ukjente utfordringer, sine deilige og ugjennomtrengelige skoger langs Vorma, og uendelig mystiske trollstille tjern i høydene innover vestsiden av Mistberget. Kan du finne alle gjedders mor som ligger i sivet ved utløpet av Nessa? Kan du finne selve kongen blant ørreter, han som gamlegubben fra Verket hevder er stamfaren til alle de tøffe gutta i vassdraget og som faktisk vaker så høyt oppe som i østenden av Sandbotntjern? Kan du unngå å drømme om en aftenstund ved Andelven – og oppleve den slik Peter Christen Asbjørnsen selv opplevde det i sine «Norske Huldreeventyr og Folkesagn»? Så, når du snakker om at ja, vi må ta den skogsturen den kvelden med mat og drikke og faktisk overnatte der ute under granleggene ved Råsjøen – så la ikke den deilige tanken bli hengende ugrepet og ugjort! Gjør det til deg og din families pol! Beslutt at dere skal gjøre det! La planleggingen bli halve moroa! Gjennomfør det! Hva med å igangsette planene allerede i august?
Mitt beste lokale ekspedisjonstips er å ta med familien til Austre-Sandbotntjern sør for Øyangen. I et slikt tilfelle ville min egen plan vært: Vi går fra Sandsnesseter i Hurdal, gjennom skogen, stiger opp mot Øyangen langsmed gamle stier og tråkk, før vi vender mot sørvest og tar til stigningene opp mot de bortgjemte vannene der oppe i høyden. Her treffer man ingen. Fisken vaker. Myggen surrer sultent rundt. Det slår meg at det ikke er mange steder på Romerike –eller i Norge for den sakens skyld – som minner meg mer om Canada hva angår villmark; det finnes få spor etter mennesker, skogen har falt der den vokste, stiene er laget av dyrene selv. Ikke engang flyene fra Gardermoen går over her. Her er det all verdens tid til en stille prat rundt leirbålet mens kvelden og natten siger innover leiren. Det er en enkel ekspedisjon, men like fullt en ekspedisjon stor nok for mange; den krever at dere velger å dra, at dere planlegger, at dere pakker sekken og at dere legger i vei med egen plan for egen maskin!
God tur!
Christian Engelschiøn