Feiring i villmarka

GIFTER SEG; Vi feirer Åges giftermål på tundraen! Erling "Setesdalsmonsen" (til venstre) overrekker Åge selveste James Bond champagnen: en god flaske "Bollinger" Det er ikke fritt for at det ble høy stemning denne kvelden rundt bålet. Stjernene tindret på tundrahimmelen og nordlyset flakket i grønt, gult og rødt over himmelen. Gutta kom seg ikke til sengs før lang på natt. Foto: Christian Engelschiøn

GIFTER SEG; Vi feirer Åges giftermål på tundraen! Erling "Setesdalsmonsen" (til venstre) overrekker Åge selveste James Bond champagnen: en god flaske "Bollinger" Det er ikke fritt for at det ble høy stemning denne kvelden rundt bålet. Stjernene tindret på tundrahimmelen og nordlyset flakket i grønt, gult og rødt over himmelen. Gutta kom seg ikke til sengs før lang på natt. Foto: Christian Engelschiøn

Artikkelen er over 6 år gammel

Og det er ikke bare funnet av vinterkvarteret som feires ...

DEL

Det har gått to dager siden vi kom tilbake fra vår runde rundt på tundraen. Det var en suksess. En ting var at vi fikk oppleve flere av tingene vi hadde drømt om å oppleve; ulv, moskus, modne multemyrer og den evig store tundra med sine perlekjeder av vann, bekker og elver. Det hele lå der, dirrende i augustheten. Det var villmark, ensomhet og uendelighet. Og der var vi. Åtte helt normale nordmenn hvor mangelen på villmarkskompetanse ble tungt kompensert av den motsatte proporsjonalen: enorm villmarksinteresse!

En annen ting var at vi fikk oppleve ting vi ikke hadde trodd vi ville oppleve. Ulveflokken som svarte på Jan-Maurits ul. Han imponerte. Hentet røsten fra et eller annet urtidsmenneske inni seg. Å høre en hel flokk med store og små ulver, tanter og alfahanner og alfahunner i full sang der ute på tundraen ved «Ylva» - et sted langt der inne, utenfor allfarsvei – endog ikke tilgjengelig med fly sommerstid; det var en mektig og fullstendig uforglemmelig opplevelse. Å få selveste Storeulv – eller muligens en av hans speidere – innenfor synsvidde i mørket, kun femti meter unna – med klart oppdrag om å undersøke hva det var som ulte her bortefra, det var en opplevelse som ikke kan beskrives eller forklares. For en som har drevet med sledehundkjøring i alle år og som har vært glødende opptatt av hund og villmark i alle år, så er det nettopp dette som er selve drømmen her i livet. Å møte HAN!

Den tredje tingen som ikke bare gledet oss stort, men gjorde oss endog euforiske, var naturligvis funnet av Helge Ingstads vinterkvarter vinteren 1929-30. Som tidligere nevnt; dette avsluttet fem års hardt arbeide med bok, bilder, kart og egen hjernevirksomhet. Når vi brettet ut kartene her idag, så ble vi nesten litt forundret selv: her er titusenvis av sjøer, dusinvis av daler, myriader av pytter og bekker. Det var den virkelige nåla i høystakken. Den er nå funnet. Det er et oppløftende og motiverende faktum. Det forteller oss at ja, selv det de fleste mener er komplett umulig, det er mulig dersom man kjører på og ikke gir opp.

Turen tilbake fra funnstedt til basecamp gikk greit. Formen og gangen var i beina, så vi gikk inn tre dager på resten av ruten. Vi hoppet over overnatting ved «Wanka» og «Tserko» og gikk rett til en camp ved sjøen «Tanana». Dagen etter gikk vi rett til camp «Zeb» helt vest i Sandy Lake.

De to siste dagene har vært planløse og formløse på den måten at alle kunne stå opp når de ville, gjøre hva de ville og gå hvor de ville. Varmen har gjort fisket noe vanskeligere, men Åge trakk en stor Lake Trout på 3,5 kg i går. Erling kom inn med 7 harr trukket i utosen. Thomas satte naturligvis alle kluter til – kvalitetskokk som han er – og lagde en fiskesuppe av det hele som ikke bare han, men også de fleste av oss andre, vil hevde at overgår det man får i svært mange respektable restauranter. Det skal sies, selv om Thomas neppe liker at jeg sier det, at han har vist seg å mestre villmarkskjøkkenet på en super måte. Det finnes ingenting han setter i gang med som ikke skaper himling med øynene og «dæven å godt» kommentarer. Selv har jeg aldri opplevd make til mat i villmarken. Av svært lite skaper denne mannen svært mye.

Vi har drevet en del øvelsesskyting mot sikker bakgrunn lenger inn i teigen disse to dagene. Det er også gjennomført grundig våpenpuss i leir. Dette var litt vanskeligere å få skikkelig til ute på tundraen da det er begrenset bagasjeplass. Det ble det man gjerne kaller «grovpuss» i forsvaret. Det var derfor deilig å kunne sette seg ved bålet og kose seg med en av sine favorittsysler i god samtale rundt et bål; med en dram, olje, pussefiller og solide doser røverhistorier. Å gå på «skytebanen» med et velstelt våpen hvor pumpa glir lett og smidig og du hører sluttstykket gli nesten friksjonsløst inne i kammeret, da er det deilig å være mann med hagle!

I går kveld feiret vi at Åge giftet seg rett før han dro på denne turen. Giftermålet fant sted – mener jeg å tro – helgen før han dro. Det ble delt bryllupsreise, åpenbart. Hun dro på hytta hjemme i Norge. Åge dro til Canada. Vi vil tro, uten at vi naturligvis kan si noe sikkert om dette, at det blir noe mer felles aktiviteter dem imellom når Åge kommer hjem. Det bør undertiden nevnes at de har vært samboere i 17 år. Det som også bør nevnes – og dette nevnes til Åges ære – at han ved «Ylva» måtte legge fra seg gifteringen når han gjorde opp en fisk. Når fisken var gjort opp, strøk han opp i campen. Kort tid etter oppdaget han at ringen var borte. Han ble bekymret. Gikk ned til vannet. Fant den ikke umiddelbart. Han søkte litt ut over i vannet – og der! Der borte i mudderet, der lå ringen! Han medgir at han ikke syntes det ville vært noe særlig å miste gifteringen her ute. En slik ring betyr jo noe spesielt. Men Åge skal ha honnør: den ble funnet!

I dag begynner vi pakkingen til Del 3 av vår ekspedisjon. Vi er ferdig med late dager ved Sandy Lake. Vi er ferdig med vår såkalte «Walkabout». Nå vanker det padling ned Snowdrift River. Det blir en tur som starter med mye bæring i ukjent farvann. Vi gleder oss.

Christian Engelschiøn

Artikkeltags