Smågodt fra et levd liv

SOLGT TIL HØYSTBYDENDE: Det ble mange slag med klubba før auksjonarius Karl-Thore Ness ikke hadde flere gjenstander å presentere på dødsboauksjonen i Fet. Hele huset skulle tømmes i løpet av én dag. Biedermeiersofaen ble solgt for 1.000 kroner.FOTO: MARIANNE ENGER

SOLGT TIL HØYSTBYDENDE: Det ble mange slag med klubba før auksjonarius Karl-Thore Ness ikke hadde flere gjenstander å presentere på dødsboauksjonen i Fet. Hele huset skulle tømmes i løpet av én dag. Biedermeiersofaen ble solgt for 1.000 kroner.FOTO: MARIANNE ENGER

Artikkelen er over 7 år gammel

Eiendommen er solgt og skal tømmes for innhold. Stort og smått forlater gården som har vært i familiens eie siden slutten av 1700-tallet.

DEL

– Jeg kommer til å by på dette serviset, men det blir sikkert for dyrt, sier Ann-Mari Roos om 60 deler i hvitt porselen med blå dekor.

Kjøkkenbordet i den klassiske sveitservillaen er fylt til randen. Skuelystne går fra rom til rom for å se på inventaret som skal auksjoneres bort til høystbydende. Ann-Mari Roos har tatt turen fra Båstad. Dagen i Fet er spesiell.

– Farmoren min kom fra denne gården. Gården har vært i slekta siden slutten av 1700-tallet, i rett nedadgående linje. Siste eier, Brynjulf Vilberg, kjøpte den av sin onkel i 1949. Brynjulf solgte gården i 1999, og bodde her fram til han døde i slutten av mai i år. Han hadde ingen barn. Nå går gården ut av slekta. Synd, men slik er det, sier Roos.

Under hammeren

– Når auksjonen skjer på selve stedet, er interessen større enn når den foregår i et lokale. Venner, naboer og slektninger møter gjerne opp, og her er det mange arvinger, sier auksjonarius Karl-Thore Ness i Trøgstad Auksjonsforretning.

– Hva er det størst interesse for?

– Etter en skikkelig bølgedal ser vi at yngre mennesker nå begynner å bli interessert i antikviteter. Det er fordi man gjerne skal blande nytt og gammelt i hjemmet. Noe man aldri må kaste er gamle postkort, sier Ness.

Auksjonen starter på stabburstrappa. Melkespann, trau, gammel redskap, ski, en hestevogn og et skap datert 1786 er noen av gjenstandene det bys på.

– Dette er litt vemodig. Jeg var dreng her som guttunge, sier en forbipasserende i det hammeren slås i rekkverket og gjenstandene får nye eiere.

Internett

Når «bua» er tømt, går turen til nedsiden av hovedhuset. I raskt tempo bæres møbler, veggklokker, klær, bøker, ruller med kart, noen datert 1887, kopper og kar, for å nevne noe ut på verandaen. Alt skal selges.

– Min oppfatning er at folk er mer interessert i gjenstander fra 1950-, 1960- og 1970-tallet, hvisker en frammøtt. Han driver med kjøp og salg, og gir tydelig uttrykk for at flere av de eldste gjenstandene fortjener en høyere pris enn det de oppnår denne dagen.

Internett er vist nok tingen.

Hans Hauge fra Strømmen er enig. Han har drevet med kjøp og salg av brukt og gammelt i 40 år.

– De som tjener penger på dette i dag, er i hovedsak dem som selger på internett. Men alt er ikke det det blir utgitt for å være. Når man handler på nett, må man være ekstra skeptisk. Kunnskap er viktig, sier Hauge som ikke vil kalle seg en samler.

– Nei, det tør jeg ikke, fordi da det blir lett en sykdom. Å holde på med kjøp og salg av brukt og antikk er en lidenskap, sier han.

Solgt

– Jeg sa at man aldri må kaste gamle postkort, sier auksjonarius Ness etter å ha klubbet gjennom en bunke på over 300 kort for 13.000 kroner.

Kortene er fra perioden 1900 til 1960.

En dobbeltseng med nattbord i furu selges for 50 kroner, det samme gjør rullene med kart. Et skatoll fra slutten av 1700-tallet går for 1.000 kroner, gamle spisestuestoler med fjærene intakt selges for 50 kroner per stykk, to Jesus-bilder oppnår den nette sum av 100 kroner, ei hollandsk krukke er noen villige til å betale 200 for, men telefonkataloger vil ingen ha, ikke de gamle sengene heller.

Men så annonseres serviset. 500 kroner er første bud, 1.700, 2.000, 2.200 kroner – budgiverne gir seg ikke så lett. Det blir stille i forsamlingen.

Interessentene smaker på det siste budet, men ingen tar ordet. Serviset selges til Ann-Mari Roos for 4.400 kroner.

– Jeg hadde egentlig satt en grense på 4.000, men middagsserviset er fra tippoldeforeldrene mine og det er så mange deler. En tremenning og jeg skal dele det, sier en rørt Roos.

Artikkeltags