Kvalm og syk alenemor som er jævlig med barna sine!

Anne-Brith Davidsen | Blogger | Sørum

Anne-Brith Davidsen | Blogger | Sørum Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

BLOGG: Dette er meg.

Anne Brith, 41 år og alenemor til 4 barn.

Jeg husker den dagen da jeg sovnet trygt på puten min med alle barna mine i dobbeltsengen. Jeg hadde grått hele dagen og var utmattet. Sliten, redd og bekymret. Uten sikkerhet for fremtiden. 

En ting visste jeg og den tanken var soleklar og skulle jeg aldri vike fra: Jeg skulle for alltid ta meg av barna mine og gjøre det som sto i min makt slik at de barna skulle få et godt liv. 

Jeg sluttet i jobben min og søkte ny jobb nærmere hjemmet. Dette for å kunne følge opp barna hver morgen og ettermiddag. Være tilstede. Ikke bare for å vise dem egenskaper jeg selv hadde som jeg ville bringe videre til dem, men også for å gi dem kjærlighet. Etter de vanskelige årene følte jeg på det at jeg måtte gi dem dobbelt dose av nettopp dette. 

Jeg har ingen familie her jeg bor og jeg har kun vært prisgitt noen få gode venner som har stilt opp. For det meste har jeg måtte klare meg selv. 

Det er ikke synd på meg. 

Men jeg vil du skal vite at jeg aldri har hatt et valg.

LES MER FRA BLOGGEN TIL ANNE-BRITH HER.

Alle foreldremøter, skolesamtaler, barnehageoppvisninger, avslutninger, håndballkamper, fotballkamper, cheerleadingoppvisninger har jeg reist til alene. Alle dugnader, kakebasarer, kioskvakter på fotballbanen, kostymesying og 17-mai-komiteer har jeg måtte bidra til alene. Har jeg vært så uheldig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde flere barn å ta meg av så har jeg fått kjeft. 

Ja, jeg har stått på 17. mai og vært forsinket til standen hvor jeg skulle stå og være ansvarlig med to andre fedre og fått kjeft. Ringt opp av den ansvarlige som kjeftet meg huden full fordi jeg ikke var der jeg skulle være. At jeg prøvde å si at en av mine barn hadde slått seg og var blodig nyttet ikke. 

Jeg er alenemamma og må alltid ta det som er viktigst først. 

Det betyr at jeg hver dag må ofre andre kanskje like viktige ting. 

Jeg har bare to armer og et hode. 

Jeg prøver å være en god mor for mine barn. Jeg prøver å sørge for at de har med seg alt de skal på skolen. At de gjør skolearbeidet etter beste evne, at de gir 200% i det de brenner for, at de er omsorgsfulle mot andre, at de viser nestekjærlighet, at de ser på alle mennesker som like og at de opp i alt dette her tør å tro på egne drømmer om suksess. 

Jeg møtte en mann og forelsket meg i han. Han bodde i Trondheim og ville at jeg skulle flytte til han. Jeg valgte barna foran kjærligheten. 

Det gjør jeg hver dag. 

Det er nok derfor jeg enda er singel. Når menn reagerer med å si at fire barn er mye blir jeg provosert. Skal jeg unnskylde meg for at jeg har 4 barn? NEI. Skal jeg møte noen må han være glad i barn. Jeg kan ikke gå rundt og skjemmes over at jeg har "mange" barn. De er mitt ansvar nå og det ansvaret må jeg ta. Det finnes ikke noe alternativ.

Å bli kalt hurpe, jævla dårlig mor, fitte, syke faen osv vil aldri kunne måle seg med frykten jeg hadde i innlegget jeg henviste til over. 

ALDRI

Så kall meg det dere vil kalle meg. Jeg har vært gjennom så steike mange tøffe ting i livet at ingenting kan måle seg med usaklige uttalelser på nett. Jeg tåler det. Men ta meg. Ta ikke barna mine. 

Når jeg skriver så skriver jeg ikke for å få klikk. Hadde jeg gjort det ville jeg ligget på topp på blogglisten hver uke, noe jeg ikke gjør. Jeg skriver om det som engasjerer meg og barna. Men jeg tør ofte å si høyt det andre ikke tør. Jeg er uredd. Nå vet du kanskje hvorfor. Det skal liksom ikke så mye til for å skremme men nå som jeg vet at jeg sover trygt hver natt. Jeg vet at jeg har mat på bordet, et hus, klær og nok penger til mat. 

Jeg har fremtidsplaner og trygghet. 

Uansett hvor sint du blir på meg så klarer du ikke ta fra meg det.

Jeg passer på barna mine og gjør det jeg tror er best for dem. Jeg vet at Espen er en gutt som lett kan få reaksjoner på godteri i løs vekt. Jeg er ingen lege så jeg kan ikke vite hvorfor det har skjedd. Men det har skjedd, derfor tok jeg valget. Kunne jeg gjort ting annerledes? Ja, helt sikkert. Kunne jeg spart godteriet og kjørt til et sykehus med det, ja. Kunne jeg gått Halloween sammen med Espen? Kunne jeg forberedt han bedre? Kunne jeg fortalt han at han bare skulle ta godteri som var innpakket? JA, på alle spørsmål. selvsagt kunne jeg gjort det mye bedre enn jeg gjorde det. Det er alltid slik.

Men gjør det meg til en syk faen? Jævlig dårlig mor? Fitte som bare tenker på seg selv. Jævla hurpe? Nei!

Jeg står opp hver morgen klokken 5. 

Fordi jeg da skal jobbe før barna våkner slik at jeg kan være tilstede for dem når de åpner opp øynene. Et vennlig smil, en påsmurt brødskive, et tent stearinlys på bordet og gode råd før dagen går i gang. En god start på dagen. Vi snakker om alt her hjemme. Kjærester, urettferdighet, sykdommer og utfordringer i hverdagen. 

Mine barn har vært gjennom det jeg har vært gjennom.

De glemmer ikke det som har skjedd.

Derfor var det greit å kaste 1 kg godteri. 

Det var ikke noe big deal. Jeg skrev om det og hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at over 100.000 mennesker skulle bli så rasende. Bør jeg beklage meg? Nei, føler ikke det. Jeg tok et valg som jeg følte var best for mitt barn. 

Hat meg gjerne i kampens hete, men ikke kall meg en dårlig mor for du har ingen anelse om hva jeg har ofret for de 4 barna!

LES MER FRA BLOGGEN TIL ANNE-BRITH HER.

Artikkeltags