Det er fredag 22. januar og klokka er 05.45. Det er kaldt, kanskje rundt sju minus, men det føles mye kaldere. Antakeligvis fordi det frister så sykt mye mer å ligge i senga!

Jeg står og hutrer i bunn av bakken, med dekk i drag og tung sekk på ryggen (15 kilo), og myser oppover lia. Målet er å gå fra bånn av Zoombie hill (oppkjøringen mot Gaustablikk) og helt inn til hytta på Gaustablikk.

Menskrampene er borte, men jeg har fryktelig vondt i magen. Smertebygene har gjort meg lealaus i knærne. Men ingenting skal stoppe meg. Jeg skal slite meg fram til hytta akkurat som jeg skal slite meg fram til toppen av Mount Everest. Det er tross alt bare snakk om en tur på fire-fem timer med rikelig tilgang på oksygen. Egentlig bare en blitte liten fornemmelse av det som er i vente i mai. Hvorfor utsetter jeg meg for dette. Hvorfor ligger jeg ikke under den varme dyna på hytta til smertene er ute av kroppen? Jo, fordi jeg er bergtatt. Jeg elsker fjell. Det å ta seg fram til toppen, helst sammen med andre. I team hvor vi ser og hjelper hverandre fram mot et felles mål. Og så på toppen å kjenne på den vidunderlige følelsen av å ha klart det. Det er lengselen etter å mestre fjellet som gjør at hjernen kommanderer føttene mine til å ta fatt.

Jeg er altså Une, født og oppvokst i Rælingen. Trygg og god oppvekst, hvor de fleste somre og vintre ble tilbrakt i Telemark med mange turer opp på Hardangervidda. Mine foreldre var derfra, noe jeg er sjeleglad for i dag.

Une Prestholt

  • Une Prestholt (39) fra Rælingen vil til våren bestige Mount Everest fra sørsiden.
  • Hun kan bli den første norske kvinnen som når verdens høyeste fjell fra denne kanten.
  • Une vil blogge for Romerikes Blad på rb.no i forkant og under ekspedisjonen på rb.no.
  • Du kan også følge Une på Facebook-siden Adventurer UneBergtatt og Instagram-kontoen unebergtatt.

 

Utrolig heldig kaller jeg meg selv som har vært i den norske fjellheimen fra jeg var en neve stor. Kjipt som faen, men både mamma og pappa døde i 2004. Da dette skjedde brått og plutselig, begynte hodet mitt å fable om å gå høye fjell.

Jeg har et STORT ønske om å hedre mamma og pappa fra verdens tak. Jeg vil se og kjenne hvor mye kroppen MIN egentlig tåler. Selvfølgelig hjulpet av verdens beste sherpateam.

Jeg fyller 40 6. mai. Det er ikke mulig å få en bedre bursdagsfeiring enn i basecamp sammen med sherpaene og mine nye fjellvenner. De som skal opp på toppen omtrent samtidig som meg. Jeg er vilt gira på det å gå i fjell.

For andre år på rappen, reiser jeg til Himalaya for å være med på en Everest-ekspedisjon. Den ble avlyst i fjor grunnet jordskjelv og skred, men jeg er ikke redd.

Mount Everest og jeg har noe uoppgjort!

Tankene på det som skal skje i mai må skyves bort. Nå handler det om å slite.

I i mars i fjor, da jeg gikk omtrent samme rute med mindre kilo i sekken, hadde jeg mye smerter i beina før jeg tasset fram til hytta. Faktisk grein jeg litt også. Jeg tror at turen nå med mer ballast blir tyngre.

Jeg kaller fjellet jeg skal opp for Zombie Hill. For dere som ikke kjenner betegnelsen, blir den brukt av Norseman-utøvere. Norseman blir regnet som et av verdens tøffeste konkurranser i triatlon. Planen var egentlig å sove ute i natt, men selvfølgelig måtte mensen kicke inn. Jeg får stoooooore prøvelser når den ankomme.

Løsningen er å pøse på med piller slik at jeg kommer meg gjennom det første døgnet med smerter. Med piller avtar krampene etter noen timer på uansett.

Uansett, starten min gikk min går bra. Jeg har på forhånd bestemt meg for å gå hele strekningen i ett, bare avbrutt av små pauser. Det straffer seg ikke å drikke og spise. Tror jeg kommer til å bruke mellom fire og fem timer. Jeg kjenner jeg er i stand til å gå langt. Var veldig spent som sagt, men den som gir seg er en dritt. Menstruasjon slipper jeg ikke unna når jeg er på ekspedisjon heller. Det er bare å peise på!

Første pause tas ved avkjøringen inn til Gaustablikk, kun for å gurgle ned litt vann. Gunner på videre, og prøver å tenke konstruktivt. Hvilke endringer skal jeg gjøre neste gang?

Følelsen er meget god. Jøss, kroppen funker. Merker knapt noe til mensen. Det er når man syter at ting bare verre. Når føttene flytter seg nesten automatisk og jeg samtidig kan tenke på det som gjør meg mest glad – det å gå i fjell – gjør at jeg glemmer smerter og vondter.

Har ei venninne på hytta klar til å filme meg nå jeg kommer fram. Regner jo med at jeg griner når jeg er vel framme igjen. Gull på video, he, he! Men nei da, ikke antydning til tårer da jeg svinger inn til hytta. Men Linn har planen klar for neste økt. Hun vil sette dattera Carina (6) på dekket og hadde 20 kilo mer i vekt. Vel, vi får se om det blir noe av.

Akkurat nå virker det litt uoverkommelig.