Jeg takket ja.

Dels fordi det var noe godt og varmt over denne jordnære og litt sjenerte gutten i de enorme mokasinene med dusk, og dels fordi jeg så smått begynte å innse at sannsynligheten for at en Australsk såpeoperastjerne ved navn Jason Donovan neppe ville ri på en hvit hest inn i Sørumsand sentrum og ta meg med storm.

Det var på tide å ta et steg ut i den virkelige verden, og se hva den hadde å by på.

 

Så skulle vi altså på julebord, måsagubben og jeg, i regi av Bertel O. Steen, på Fagerborg Hotell i Lillestrøm. Nå kom han riktig nok ikke ridende opp gårdsplassen på en hvit hest den kvelden, men ting var liksom på stell likevel. Bestekompisen Knut Arild stilte som privatsjåfør i en brunrød litt rusten Oplel, gubben selv hadde pusset mokasinene, pyntet seg med nisseslips og luktet intenst av en ikke så altfor dyr Axe bodyspray. I baksetet på Opelen lå en rød rose og ventet på meg.

Romantisk, tenker du kanskje?

Jo da, jeg var imponert jeg, helt til det viste seg at «rosen» var en av disse sammenrullede røde blondetrusene, tredd på en grønn trepinne, av den typen man får kjøpt i moro-avdelingen på Kondomeriet.

Måsagubben, som nok muligens hadde «vorset» seg til mot, krøp litt nærmere der vi satt i baksetet på vi inn til Lillestrøm, og hvisket: «Det eneste jeg ønsker meg til jul, er å seg deg i den trusa!»

Hadde dette skjedd i dag ville selvsagt både gubben og rose-trusa gått på hue og ræva ut det bilvinduet fortere enn du kan si mokasiner, men uerfaren og smådesperat etter en smak på livet som jeg var, ble jeg faktisk relativt smigret, og svarte noe litt keitete som: « Vi får se om julenissen synes du har vært snill gutt, da vet du!»

Daten var kanskje ikke akkurat en tier på Richters skala. Den foregikk slik som julebord flest, med ribbefett på slipset, og rekedansen på dansegulvet. Vi ble hentet av samme sjåfør som kjørte oss innover, og endte med et lett kyss på kinnet da han fulgte meg til døra hjemme.

 

Han fikk ikke se meg i noen bitte liten rosetruse den julen, fordi vi ikke ble offisielt sammen før i Januar året etter, og prippen som jeg var anså jeg meg selv som forbuden frukt fram til da.

Den neste julen derimot, da ble det andre boller. Da dukket nemlig denne egentlige glemte, og bitte lille røde g-strengen, ikke stort større enn en tanntråd, opp under et ryddesjau. Etter snaut 11 måneder som kjæresten til han med de svære mokasinene anså jeg meg selv som ikke lenger en kjedelig jomfru, og forbuden frukt, men heller en relativt erfaren fristerinne. Og med en selvtillit større enn vettet smøg jeg min den gang, akk så ungdommelige og faste kropp, inn i denne lille trekanten av et tøystykke, fant en matchende rød blonde BH, og overrasket den engang så unge og virile måsagubben midt i juletrepyntinga.

Det samme skjedde året etter, og plutselig hadde denne lille røde blondesaken av ei truse blitt en tradisjon, og ble nå omtalt som «juletrusa!»

 

Det gikk som det måtte gå når en titt og ofte sprader rundt i en rød g-streng, og denne nissemora ble smelt på tjukka hele tre år på rad. Midt oppe i bleieskift og amming, oppdragelse og gulpekluter ble juletrusa år etter år liggende i skuffen, der den forble et svakt, men også herlig juleminne.

 

Helt til nå nylig, da jeg ommøblerte litt på soverommet for å få på plass en ny kommode. For i det jeg drar ut skuffene av det gamle nattbordet, og lettere svett og irritert prøver å få helt ut en skuff som har gått i lås, lyser jeg med lommelykten og ser at et lite stykke rødt tøy har kilt seg fast helt bakerst.

 

Men en stor porsjon tålmodighet og ei gammel pølseklype klarer jeg å lirke ut det som viser seg å være et vakkert juleminne. Rosetrusa!

Først vil jeg egentlig rope til måsagubben, «Se hva jeg fant!», men så får jeg det for meg at jeg heller skal overraske han.

Den kvelden bruker jeg ekstra lang tid på badet. Det høvles av flere lag med vinterpels på legger og i armhuler, og jeg smører inn kroppen med en litt fet bodylotion. Er jo innafor å skinne litt sånn i jula?

 

Nydusjet, og glinsende blank lirker jeg meg inn i det som engang var en tøyelig fin liten blondesak, men som nå virker særdeles ubehagelig og få på. Det sies jo at stoff som ligger ubrukt over tid både blir stivt og skjørt, og det viser seg at tøyeligheten i stoff og strikk også forsvinner så godt som helt. Nå hører det også med til historien at kroppen på disse 20 årene har gått opp nøyaktig like mange kilo, og at strekkmerker, keisersnitt-arr og en raus mengde vaffelhud kanskje ikke er det optimale utgangspunktet for en noen som helst form for g-streng, langt mindre en som har ligget urørt i 17 år!

At jeg i tillegg ikke i stående tilstand har sett mine egne tær på flere år gjorde det heller ikke lettere å lirke seg inn i en sliten gammel rød trekant av ei truse, men jeg skal ha for innsatsen!

Halvsvett, og med brannsår på innsiden av hvert lår etter et heftig møte med utøyelig strikk vrikket jeg meg ut av badet og inn på soverommet, der jeg villig poserte foran gubben som lå og leste i en verktøyskatalog fra Wurth.

 

«Tadaaaa!!» synger jeg, og tar et par piruetter foran senga. «Husker du denne eller?» sier jeg, og venter spent på reaksjonen.

«Husker hva da?» spør han, og ser like spørrende ut som jeg gjorde den gangen jeg fikk Jif mop og engangskluter i julegave.

 

«Juletrusa vel, dummen!» prøver jeg meg flirtende, men gubben bare myser, og ser fremdeles ut som et spørsmålstegn.

«Hæ? Truse? Ser ikke no truse jeg!» svarer han.

Jeg er i ferd med å miste tålmodigheten i det jeg nærmest trer hele skrotten oppi ansiktet hans, og peker.

«HER!!! Jeg har jo på den røde juletrusa!!!»

 

Jeg koker innvendig da gubben ikke lite diskret løfter magen min noen cm opp, og smiler.

«Der var`n ja! Den ja, den husker jeg. Jeg så`n ikke jeg! Blei jo helt borte under alt detta den!» sier han og klapper meg kjærlig på låret, som om han nettopp har liret av seg tidenes kompliment.

 

«Kjøtthue!» svarer jeg, og skrur demonstrativ av lyset, før jeg kaster dyna mi til side, og slenger meg ned på senga.

Da hører vi det begge to.

«SNÆPP»

Lyden av strukket strikk som ryker, etterfulgt av et lite «PFFFT». 20 år gammelt stivt og slitent rødt blondestoff som smuldrer opp mellom lårene.

Jeg reiser meg opp i det gubben skrur på lyset. Igjen på madrassen ligger en revnet strikk uten elastikk, og en bitte liten trekant med rødt blondestoff.

 

«Hmmm.» sier gubben. «Hvor er resten a?»

 

«Veit ikke!» svarer jeg, og later som ingenting da jeg kjenner at det klør litt i stive blonder akkurat der hvor hemoridene titter fram som nysgjerrige lemurer på de afrikanske slettene.

( Når blondetrusa ryker, og du ikke kan finne den siste lille trekanten. Hater når det skjer... )

 

Det er stille på soverommet en stund før gubben snur seg mot meg, stryker meg over magen og sier: «Du skal ha for forsøket da!»

 

Takk svarer jeg, og blir umiddelbart i litt bedre humør. Kanskje vi kan leve litt på minnene, og komme i skikkelig julestemning likevel.

 

« Det er jo litt deilig å bli godt voksen og da!» sier jeg. «Nå er jeg jo ikke akkurat forbuden frukt lenger. Nå er det bare å forsyne seg av hele fruktfatet lissom!»

 

Det blir stille, så stille det alltid er før stormen.

«Nei», svarer han.

 

«Nå er du litt mer sånn? sånn nedfallsfrukt!»

Kjære julenissen.

Jeg vet ikke om du leser blogger, men ønskelista mi er som følger:

Juletruse, str XL

På forhånd takk!

 

God jul, du lissom!