Gå til sidens hovedinnhold

Jeg var kjempegod!!! Helt sant!

Artikkelen er over 3 år gammel

«Hva var du skikkelig god på, mamma? Da du var ung?»

( Jeg presiserer daglig for gutteflokken at mamma fremdeles er ung, men det fester seg liksom ikke!) Vi sitter i hver vår campingstol på bassengplattingen, dupper tærne i nytappet iskaldt vann og slurper i oss hver vår bringebærsmoothie. Det er ikke alltid enkelt å være minstemann i flokken, for brødrene ligger liksom to og tre år foran med alt, og virker derfor så flinke. Så kule lissom. Vi snakker om at ikke alle er gode til alt, men at alle er gode til noe, og det er da han vil vite det. Hva mamma var skikkelig god til når hun var ung. (Altså yngre? )

Jeg må tygge litt på spørsmålet, for egentlig følte jeg ikke den gangen at jeg var god på noe i det hele tatt. Jeg vokste liksom ikke i rykk og napp som de andre jente i klassen. Jeg våknet en dag tidlig på våren og hadde strekt meg ca.46 cm i løpet av natten, og hjernen hadde liksom ikke fått det med seg. Det resulterte i tre lange år i pubertetshelvete, der hjernen og kroppen nektet ethvert samarbeid, og koordinasjon, styrke og utholdenhet måtte vike for et enormt behov for trøstespising og avstandsforelskelse i et titalls såpeoperastjerner fra Australia!

Så slår det meg. Svømming! Det var jeg god i. Svømming og stuping! Der hjalp det med armer som en bananplukker fra Marokko (pappas ord), og føtter i en ufeminin størrelse 42! De svømmeføttene lissom! Meget + hadde jeg faktisk i svømming, og begynner å skryte uhemmet av dette til 12 åringen. Han skuler på meg som om jeg nettopp har servert tidenes løgn.

«Var DU god i svømming??? Er det HELT sant???»

«Ja» svarer jeg, «kjempegod!»

Poden er fortsatt ikke overbevist. «Bevis det da!»

Og etter middagen kjørte vi mannsterke opp til Røytjern for at mor skulle briefe med sineferdigheter fra ungdommen.. Enkelte talenter er man jo født med, ikke sant? Det er som å sykle, har man først lært det, glemmer man det aldri! Ikke sant??? Dessuten er armene fremdeles i overkant lange (jeg kan stå rett opp og ned og klø meg på knærne uten å bøye ryggen) og bena er fremdeles både store og rimelig plattfot.

 

(Lange armer, store føtter, brede flater og masse cellulitter som holder kroppen flytende. Perfekt svømmekropp, om ikke annet... )

I en litt sliten bikini fra 2011 (har fremdeles ikke funnet drømmebikinien) og med plattføttene godt plassert ytterst på brygga var jeg klar for å briljere!

«Følg med nå da!» ropte jeg til gutteflokken, og tydeligvis høyt nok til at de andre badegjestene ved tjernet hørte det også, for om lag 40 små og store hoder snudde seg og nistirret mot brygga!

Meg armene strukket langt over hodet tok jeg sats fra brygga som en grasiøs svale, spratt om lag en meter opp i lufta, buet kroppen som en skinnende regnbue, traff vannskorpa med elegant foldede hender og skulle til å gli lydløst gjennom vannet som sart og yndig havfrue? Trodde jeg!!!! Inne i hodet mitt var det akkurat slik det foregikk, det bare stemte ikke overens med den intense svien over haken(e), bringa og lårene som kom idet jeg hørte kroppen smalt mot vannskorpa!

 

( Klar, ferdig-STUP!!! Som e svale....eller??? )

«Åherregud mutter`n!!! Går det bra eller??? Fy flate, det er det verste magaplasket jeg har sett!!!»

16 åringen ser bekymret på meg fra brygga!!! 15 åringen klarer ikke å holde igjen en boblende latter, og 12 åringen skuler skeptisk på meg før han sier: « Du sa du kunne dette du!??»

Stigen fra vannet og opp på brygga er usedvanlig sleip og bratt, og det tar meg to minutter å karre meg opp. «Våt bikini veier en del, ikke rart det er tungt å klatre!» tenker jeg, men tar meg i å tenke at jeg aldri hadde store problemer med det i ungdommen.

«Vil du chille litt på brygga eller?» spør gutteflokken. « Magen og låra dine er dødsrøde lissom! Svir det eller?»

Visst pokker svir det! Som en tredjegrads solforbrenning på en likbleik britisk turist på Kreta midt i fellesferien, men ikke pokker om jeg innrømmer det.

«Neida!» svarer jeg. «Det går fint, bare litt ute av trening! Jeg prøver en gang til!»

Ved godt mot, om enn noe mer usikker enn forrige gang tar jeg fart fra bryggekanten nok en gang, og stuper! Men pokker assa!

Jeg vet ikke om det er teknikken som er rusten, eller det faktum at jeg har ostepoppet meg opp 25 kg siden ungdomsskolen som er avgjørende, men jeg letter rett og slett ikke i det jeg hopper. Jeg innser det i det jeg nok en gang møter vannskorpa med navelen først, som en ugrasiøs tungvekter av en utslått flaggermus entrer jeg vannet i en stjerne en håndballkeeper på landslaget verdig!

 

( Ugrasiøst magaplask med påfølgende intens svie på alle tre hakene, magen og låra. Oh, sommerlykke... )

I stedet for å innrømme nederlaget forteller jeg en litt skuffet tolvåring at det slett ikke er mamma som har mistet teken, det er bare vannet som er for nære brygga. Vannet er for høyt, fallhøyden for lav. Gutteflokken himler med øynene og utveksler det velkjente «Nå har det tippa for mutter`n-blikket!»

«Men se om du husker hvordan du svømmer skikkelig fort da mamma!» roper tolvåringen. Og igjen ser jeg mitt snitt til å briljere. Crawl og Butterfly! Der var jeg god. Jeg starter med crawl. Høre arm-venstre arm-pust. Høyre-venstre-pust. Etter vel 40 sekunder snur jeg meg mot brygga for å høste ros og applaus, for bare å oppdage at jeg har svømt i ring. Ikke en stor ring heller, bare sånn rundt min egen akse opplegg. Som en billig spinner, bare uten farten!

Gutta ser ut som utålmodige spørsmålstegn, og roper: «Har du starta enda?»

 

( Når du inni hodet ditt er dritgod på crawl, og svømmer som en smidig laks utover i tjernet, mens du i virkeligheten surrer rundt din egen akse i vannskorpa som en rusa sel! )

Jeg er i ferd meg å innse nederlaget, men vil likevel prøve på 20 meter Butterfly tilbake til brygga før jeg kaster inn håndkle. Jeg sparker fra med samla tær, skyter opp mot vannskorpa, dykker unner og snor meg som en orm gjennom vannet før jeg gjentar hele prosessen. I iveren etter å imponere glemmer jeg å puste over vann, trekker i stedet pusten på en meters dyp, svelger mer vann enn Titanic, ser livet passere i revy, ostepop for ostepop, og etter to svømmetak og en nær døden opplevelse er det bare å innse at ikke alt man mestret som ung (yngre) er noe man fremdeles er god på!

Mens jeg ser gutta stupe og svømme med en selvsikkerhet og eleganse som bare spreke ungdommer kan, godt innpakket i et frottehåndkle i armkroken til gubben fra brygga, henter jeg frem sommerminner fra ungdommen. Det må da være mer jeg var god på før?? Ting jeg sikkert mestrer enda, som kan gjenvinne tilliten og beundringen fra minsten? Jeg skal tenke litt på det!

Før vi satte snuta hjemover tok jeg sats fra brygga en siste gang, og imponerte med den ene tingen jeg kan bedre enn ALLE andre!

Bomba!!! For er det en ting brede lår og en drøy kvadratmeter rumpe kan, så er det bomba! Da blir det bølger og sjøsprøyt for alle penga, og bak i bilen, på vei hjem, sitter en sommerbrun og søkkvåt tolvåring og smiler mens han nærmest hvisker med en stemme full av beundring:

 

( Bomba, den vinner jeg alltid! Lett! )

«Du er bare så innmari sjef på bomba assa mamma!!!

Yep, I`ve still got it!

TIPS OSSTlf: 63 80 00 00 E-post: tips@rb.no SMS/MMS: RBTIPS til 2005

Kommentarer til denne saken