Det har stormet rundt kirkemusikeren Jan Erik Stensrud de siste dagene. Foranledningen var at han fant å ikke kunne godkjenne avspilling av to låter på CD under en begravelse.

Stensrud har fått kraftig motbør, ikke minst av RBs samfunnsredaktør Lars Hansen og ansvarlig redaktør Magne Storedal, som i forrige lørdagsavis kom med kommentarer som etter min mening var både sarkastiske og kunnskapsløse. Som Stensruds tillitsvalgte ber jeg derfor om spalteplass.

Det er tjenestegjørende kirkemusiker som skal godkjenne alt musikkstoff som skal brukes i en begravelse, noe som følger av alminnelige bestemmelser for gravferder og av Tjenesteordning for kantor. Dette har Stensrud forholdt seg til, og han har således ikke gjort noe galt. Sangene «You raise me up» og «Liten fuggel» er to låter som har blitt populære i begravelser, og Stensrud har heller ikke noe problem med å spille disse sangene i en begravelse.

En kristen begravelse er storsamfunnets farvel med avdøde. Vi overgir avdøde til Gud, med takk for det han eller hun har fått bety for oss, og ber om at Gud må reise ham eller henne opp på den ytterste dag. På svensk heter det gjerne begravningsgudstjänst – og vi har en fastsatt liturgi som sikrer likebehandling for alle. Vi opplever av og til at noen ikke vil ha salmer, og noen vil at det helst ikke skal snakkes om Gud. Ved å følge de liturgiske ordningene unngår vi dette.

Den kristne kirke skal ha et diakonalt omsorgsperspektiv i alt den foretar seg. Dette vises i liturgien ved at vi legger vekt på at alt har et ekte og autentisk nærvær overfor de pårørende. Presten velger individuelt tilpassede ord i sin tale, vi har levende lys som skal skinne for den avdøde, så vel som levende blomster som skal minne oss om at livets krefter er større enn døden.

Det ligger således helt sentralt i kirkens selvforståelse å bruke levende musikk, ikke ferdiginnspilt. Vi kirkemusikere får stadig gode tilbakemeldinger fra de pårørende for at vi bruker levende musikk, og mange som kanskje skulle ønske å ha musikk på CD blir positivt overrasket over at levende musikk oppleves mye bedre. Hvorfor er det slik?

Utøveren spiller for sitt publikum i en fremføringssituasjon. Situasjonens karakter bestemmer hvordan musikken framføres, og utøveren har således en «intensjonalitet», en musikalsk hensikt, rettet mot den man spiller for. Dette er musikalsk diakoni og omsorg, og nærværet danner grunnlaget for musikalsk kommunikasjon mellom utøver og lytter.

Ferdig innspilt musikk mangler denne dimensjonen. Den er nøytral i sitt kommunikative uttrykk, så den låter helt likt, uavhengig av situasjonens karakter. Levende musikk søker kommunikasjon, mens ferdiginnspilt musikk allerede har sitt eget uttrykk. I forhold til prestens nærvær, levende lys og blomster samt levende musikk, fjerner CD -avspillingen oss fra den helheten som vi ønsker at begravelsesformen skal ha.

Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt pårørende skal påvirke musikken i begravelser. Både jeg og alle mine kolleger strekker oss langt for å imøtekomme pårørendes ønsker, innen rimelighetens grenser.

Det dreier seg heller ikke om orgelets status i kirken, slik redaktør Storedal gir uttrykk for i forrige lørdagsavis, men om at i kirken er levende musikk bedre enn innspilt. Mange gir uttrykk for at det er nettopp musikken i kirken som betyr mest for dem, og vi kirkemusikere er satt til å forvalte ansvaret for levende musikk i kirken.

Det er ikke slik Storedal skriver, at Gud er mot forsterkere og for orgel. Han liker begge deler. Orgelet har heller ikke noen eksklusiv status i kirken – vi liker å bruke all slags instrumenter. Og det er ikke er Gud som har bestemt gravferdsliturgien. Men det er når levende mennesker kommuniserer musikalske budskap til andre vi sammen kan ane noe av Guds nærvær på jord. Når det i tillegg gjøres til Guds ære og til menneskenes velsignelse i det hellige rom – ja, da kan vi sammen se en liten flik av himmelen.

I en tid der ferdiginnspilt musikk har blitt en forbruksvare som man har tilgang til i ubegrensede mengder, vil vi i kirken være en motvekt til dette. La oss derfor sammen hegne om den levende musikken i kirken!