Fikk dramatiske følger: Karianne og Espen Løke forteller at familien fortsatt sliter med ettervirkningene av at alle de tre barna deres ble akuttplassert av barnevernet for fem år siden. – Familielivet har til tider vært tøft, sier de.Foto: Torstein Davidsen

Sønnen har mistet fem års skolegang

Da sønnen fant på en historie om at faren slo, akuttplasserte barnevernet alle de tre barna deres på barnevernsinstitusjon. Fem år etter har gutten fortsatt ikke vært en eneste dag på skolen.
Publisert
DEL

Møtet med barnevernet ble et mareritt for familien i Eventyrveien på Skedsmokorset.

– Vi sliter fremdeles etter det som skjedde. Sønnen vår, som nå skulle gått i niende klasse, nekter fortsatt å gå på skolen. For ham er skolen et sted der han har opplevd å bli kidnappet, og han frykter at det skal skje igjen. Han har fått diagnosen posttraumatisk stress, han stoler ikke på andre voksne enn oss – og han tør ikke fortelle behandlerne noe som helst. De kan jo bruke det mot ham, forteller Karianne Asla Løke og Espen Løke.

De velger å stå fram i Romerikes Blad med historien om det som skjedde i håp om at andre skal slippe å oppleve det samme.

Diktet opp en forklaring

November 2011: Niåringen deres har lenge tid slitt med mistrivsel og skolevegring. Han er flink i matte og engelsk, men gruer seg lang tid i forveien hvis han skal stå foran andre og presentere noe. Denne høsten har det vært spesielt vanskelig på skolen. En dag han er lei seg, ber læreren ham fortelle hva som er feil. Da forteller han at pappa har slått både ham, broren og moren.

– Bakgrunnen for historien viste seg å være at han hadde en lærer som over en lang periode holdt ham inne i friminuttene for å «finne ut av ting». Læreren iverksatte også en rekke tiltak som hun mente skulle hjelpe ham. Sakkyndig psykolog i barnevernssaken forteller at hun ikke ville iverksatt ett eneste av disse tiltakene. Sønnen vår fant ut at en historie om vold hjemme ville være en god forklaring og at læreren da ville slippe ham, forteller Espen.

Lillebror bekrefter

Hendelsen blir opptakten til tre og en halv uke som har satt varige spor hos familien Løke.

Skolen kontakter barnevernet, som samler alle tre barna. Den yngste blir hentet i barnehagen. Etter først å ha fått gjengitt historien storebror har fortalt, bekrefter den mellomste at pappa slår. I løpet av noen timer blir alle søsknene akuttplassert på en barnevernsinstitusjon med sperret adresse fordi barnevernet mener det er fare for liv og helse.

Burde undersøkt først

– Barnevernet hadde aldri hørt om oss. Vi hadde aldri vært i kontakt med dem. Møtet med dem og det som skjedde videre ble et sjokk uten like for oss, forteller Karianne og Espen.

De er helt klare på at skolen gjorde rett i å kontakte barnevernet og at det var riktig av barnevernet å reagere på bekymringsmeldingen.

– Vi voksne må tåle å bli gått etter i sømmene, og vi skjønner at barnevernet nødvendigvis må undersøke en del ikke-reelle saker for å finne de reelle. Men de må jo også klare å skille de alvorlige sakene fra de mindre alvorlige. Og de burde ha undersøkt situasjonen vår uten å traumatisere ungene. Vi hadde tilgang på besteforeldre som kunne ha flyttet inn hos oss, og Espen tilbød seg å flytte ut en periode for at barna kunne få bo hjemme – men det fikk vi ikke gehør for. I stedet plasserte de dem på en institusjon i Asker, konstaterer Karianne.

Ekteparet ble oppringt av barnevernet og intervjuet hver for seg samme dag som ungene ble hentet.

– Barnevernet fortalte oss etterpå at det var positivt at vi hadde et likt syn på hvordan det var hjemme. Men etter at noen andre hadde snakket med barna våre, endret denne vurderingen seg til at historiene våre var «påfallende like». Vi opplevde at barnevernet hadde bestemt seg for at barna snakket sant og at vi løy. Vi hadde ikke noe vi skulle ha sagt, og vi følte at alt vi sa og gjorde ble brukt mot oss, forteller Karianne.

Mye synsing

Hun og mannen beskriver de påfølgende tre og en halv ukene som uvirkelige. Barna fikk ha noen timers samvær med moren under tilsyn, men de fikk ikke møte faren.

Karianne sier hun opplevde barnevernet som veldig personavhengig.

– Vi møtte ålreite folk også, men flere av representantene fra barnevernet hadde dårlig folkeskikk og arbeidet deres var preget av mye synsing og lite kvalitetssikring, sier hun,

Den barnevernsfaglige vurderingen etter bekymringsmeldingen slår blant annet fast at verken mor eller far ser ut til å ha nok innsikt i sakens alvorlighetsgrad.

– Da vi spurte om når vi skulle få igjen ungene, fikk vi til svar at det ikke var snakk om når, men hvis, forteller Espen.

– Jeg har fortsatt «blackout» fra denne perioden. Det ble helt svart, og jeg var dønn fortvila. Jeg tror ingen som ikke har opplevd en akuttplassering, kan forstå hvordan det er. Heldigvis hadde vi gode venner, familie og naboer rundt oss som stilte opp, sier han.

Mens barna til Espen og Karianne var plassert, henvendte en rekke naboer og venner av familien seg skriftlig til barnevernet i Skedsmo for å uttrykke sin vantro over det som hadde skjedd. De beskriver åpne, ærlige, engasjerte, tålmodige og trygge foreldre, et trygt og godt hjem fylt med kjærlighet og omsorg, et hjem der barna står i sentrum, at de selv ikke har noen betenkeligheter med å la barna overnatte der og at de aldri har sett tegn til uro eller vold i hjemmet.

Andre uka i desember 2011 fikk de tre barna komme hjem igjen etter et politiavhør.

– I avhøret hadde begge de eldste endret forklaringen til at Espen bare slo ute på gårdsplassen. Barnevernet mente det fortsatt handlet om vold, vi mente det nå var blitt en helt annen historie. Da klaget vi på akuttvedtaket, og etter noen timer fikk vi beskjed om at vi ville få barna tilbake. Vi fikk egentlig aldri noe klart svar på hvorfor de fikk komme hjem, bortsett fra at de hadde sagt at de ville hjem. Og barnevernet opprettholdt uansett sin mistanke om vold. Etter tre måneder kom det en rapport der det sto at den eldste viste klare tegn til å ha blitt utsatt for vold. Leter man etter tegn på vold, så finner man det. Først etter at den sakkyndige kom inn i bildet og konkluderte med at barna ikke var utsatt for vold, og at de hadde det godt og at vår foreldrekompetanse var godt over snittet, avsluttet barnevernet saken, sier Karianne og Espen.

Så ikke tegn til vold

Bakgrunnen for at det i det hele tatt ble gjort en utredning, var at eldstegutten nektet å gå tilbake på skolen etter plasseringen på barnevernsinstitusjonen. Barnevernstjenesten ba da om en sakkyndigutredning fordi de følte seg usikre i saken.

Spesialist i klinisk psykologi, Monica Flock, foretok utredningen.

Hun konkluderte etter noen måneder med at det ikke fantes noen klare tegn på at barna var blitt utsatt for vold. Flock slo også fast at foreldrene har gode omsorgsevner og «et barneperspektiv utover det ordinære», men understreket samtidig at de var sterkt preget av den situasjonen de hadde vært oppe i.

«De har opplevd å «miste» barna i en periode, samt at de har blitt mistenkt for vold. Dette har satt deres foreldreferdigheter på prøve. De har likevel klart å håndtere denne vanskelige situasjonen på en adekvat måte, og har stått på for å gjøre det beste for barna sine,» skrev hun i sin rapport.

Hun beskriver de to yngste som «trygge barn som hadde det bra før plasseringen og som ikke da viste noen spesielle vansker.»

Hun skriver videre at den eldste «har vist tegn på vansker over et år, og han viste en økning i sine vansker rett før plasseringen, for så å få mye større vansker i ettertid.»

Fikk muntlig beklagelse

Flock legger til:

«Barna har etter undertegnedes vurdering lite tegn og symptomer på at de er blitt utsatt for vold. De største traumereaksjonene og symptomene de viser i dag, er i forhold til at de ble akuttplasserte.»

Hun mener barna selv trolig forsto lite av hvorfor plasseringen var nødvendig.

«Disse barna kom fra et trygt omsorgsmiljø, og vil da ha kraftige reaksjoner på å bli fjernet fra dette. Det er annerledes om man blir fjernet fra et utrygt og dårlig omsorgsmiljø, for så å bli plassert i et bedre omsorgsmiljø,» skriver Flock.

Hun viser til at politiet henla saken om fars påståtte voldsutøvelse, og støtter det fordi hun mener barnas forklaringer syntes å henge lite sammen.

Flock mente også at eldsteguttens nye forklaring om at han snakket usant med hensyn til fars voldsbruk ikke syntes usannsynlig ut fra de vanskene han selv hadde.

Hun konkluderte:

«Ut fra den informasjonen som undertegnede har tilgjengelig, anbefales det at barnevernstjenesten avslutter saken.»

I et møte med barnevernet der Monica Flock gikk gjennom rapporten, fikk Karianne og Espen en slags beklagelse fra kommunen.

– De beklaget at de ikke hadde vurdert andre tiltak enn akuttplassering. Noen beklagelse utover det har vi aldri fått, forteller Karianne.

Livet på vent i fem år

Historien kunne ha sluttet der. Men familien på Skedsmokorset har fortsatt store utfordringer i kjølvannet av det som skjedde.

– Den minste ble plutselig utrygg i barnehagen, noe hun aldri hadde vært før. Den mellomste gikk i flere år i hemmelighet og bar på skyldfølelse for at de ble plassert, fordi det var han som hadde bekreftet storebrors historie. Men aller vanskeligst ble det for den eldste. I tillegg til å bli veldig utagerende hjemme, ble han redd for å gå på skolen. I dag skulle han ha gått i niende klasse, men han har fortsatt ikke begynt på skolen igjen. Og det er dette som er katastrofen her; at livet hans har stått på vent i fem år og fortsatt gjør det. Han savner kompisene og fellesskapet ved å gå på skole, men det skal for mye til. Og han stoler ikke på lærere. Hadde barnevernet opptrådt annerledes og gått litt varsommere fram, ville han høyst sannsynlig ha gått på skolen i dag. Han ville kanskje ikke hatt det optimalt der, men han ville gått der, mener Karianne.

Hun og mannen understreker at familien har prøvd alt, inkludert hjemmeundervisning – men så langt til ingen nytte.

Etter ett år på BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), ble vi henvist til Østbytunet behandlingssenter for barn, der vi først bodde i seks og en halv uke og senere gikk tre ganger i uka i to og et halvt år. Da de ga opp, var det tilbake til BUP, men nå har de også trukket seg, forteller foreldrene fortvilet.

– Hva gjør dere videre?

– Vi jobber nå på egen hånd med å trygge ham på det å kunne møte en lærer. Vi har akkurat fått plass på Bråten skole, hvor vi håper han etter hvert begynner. Vi mener iallfall helt klart at eldstesønnen vår skal ha en eller annen form for erstatning for de åra han har mistet på skolen, slår Espen fast.

Tøft for familien

Ekteparet legger ikke skjul på at familielivet til tider har vært tøft som følge av det som har skjedd.

– Det tapper oss for krefter og overskudd å prøve å hjelpe sønnen vår tilbake til skolen og det egentlige livet sitt. Det er spesielt tøft når du jobber og jobber og ser at det ikke fører noen vei. Jeg har vært sykmeldt i sju måneder fordi den psykiske belastningen ble for stor, men er nå tilbake i 40 prosent stilling, som også er det jeg har jobbet etter hendelsen, forteller Karianne.

Hun jobber som lærer, mens Espen driver sitt eget firma.

De understreker at familien gjør sitt beste for å se framover.

– Vi har lært oss å glede oss over de små framskrittene som gjøres, sier Karianne og Espen.

– Må skille mellom ulike typer vold

Barnevernet har i de fleste tilfeller tid til å sjekke ut sakene før de akuttplasserer barn, mener sakkyndig Judith van der Weele.

– Akuttplassering er en potensielt traumatiserende hendelse, og man må veie opp effekten av å beskytte barnet mot at man kan skade det. Når et barn allerede sliter, er sannsynligheten stor for at det blir skadet ytterligere gjennom en slik plassering, sier psykolog og sakkyndig Judith van der Weele til Romerikes Blad.

Flere hypoteser: Psykolog Judith van der Weele mener barnevernet i større grad må ha flere hypoteser. Foto: Privat

Flere hypoteser: Psykolog Judith van der Weele mener barnevernet i større grad må ha flere hypoteser. Foto: Privat

Ulike typer vold

Hun har blant annet jobbet i Stiftelsen Alternativ til vold med ansvar for å utvikle et psykologtilbud ved Oslo krisesenter og hatt ansvar for et prosjekt for å styrke den kliniske kompetansen i arbeidet med familievoldssaker hos etniske minoriteter.

Van der Weele mener ulike barnevern har ulike terskler for akuttplassering i saker med mistanke om vold.

– Det er viktig at barn ikke lever med grov vold, samtidig som det er viktig å skille mellom lettere vold uten fysiske skader og grov, livstruende vold. Jeg får alltid kjeft når jeg sier dette, men det er sånn at selv om all vold er ulovlig, er ikke all vold nødvendigvis skadelig i et slikt omfang at man bør akuttplassere, sier van der Weele.

Ha flere hypoteser

Hun mener barnevernet i de fleste tilfeller har tid til å sjekke ut og avklare dette før de eventuelt akuttplasserer barn.

– Jeg håper og tror kompetanseheving i barnevernet har ført til at man i litt større grad enn før skiller og differensierer mellom ulike typer vold og prognose. Jeg har selv undervist både barnevernsansatte og domstoler at man i noen tilfeller ikke skal ta barnet, men gi foreldrene veiledning og hjelp, sier van der Weele.

Hun understreker at det er viktig å ta barn på alvor – men at det ikke alltid er ensbetydende med å tro på barnet.

– Barn kan også lyve, de kan misforstås og det kan være ulike grunner til at de sier det de sier. Jeg tror vi må mer over til politiets nøkterne holdning; det kan bli for mye følelser og synsing i akuttsaker. Og i stedet for å jobbe for å få bekreftet sin egen hypotese, må barnevernet ha flere hypoteser, evne å skifte spor og lete etter andre mulige forklaringer på at barn snakker om vold, sier hun.

Lære å si unnskyld

Judith van der Weele mener også at barnevernet må ha et system for å lære av feil.

– Det sier seg selv at man vil gjøre feil å så kompliserte saker som dette, men de må ha noen tanker om hvordan de skal håndtere svikt. Og de bør be om unnskyldning når de gjør feil. Jeg har enda ikke opplevd et barnevern som sier unnskyld til barn og foreldre, sier hun.

– Vi snakker ofte om engasjerte medarbeidere som ikke har fått den nødvendige opplæringen. Det er lett å skyve grasrota foran seg, mens de overordnede selv har forsømt seg. Svakhetene vi ser i dag er et resultat av strukturelle problemer i overordnede systemer, sier van der Weele, som etterlyser større kompetanse hos barnevernets fagetater og utdanninger om omsorgsvurderinger ved bekymringer.

Og mens barnevernet ofte kritiserer media for å fokusere på enkeltsaker, mener psykologen dette er helt nødvendig.

– De endringene som har kommet i barnevernet, har kommet nettopp fordi media tar tak i enkeltsaker. Media sørger for en kvalitetssikring som systemet selv ikke har sørget for, sier Judith van der Weele.

– Krevende vurderinger

Skedsmo kommune sier det er veldig høy terskel for å plassere et barn utenfor hjemmet og at det alltid vurderes om det finnes tiltak som kan forhindre en plassering.

Romerikes Blad har bedt barnevernsleder Bente Nederberg i Skedsmo kommune om en kommentar til saken om akuttplasseringen av barna til Karianne og Espen Løke.

«Ikke til barnets beste»

Kommunen ønsker ikke å kommentere denne saken spesielt, men uttaler seg i stedet på generelt grunnlag.

«Selv om foreldrene har opphevet barnevernet og kommunens taushetsplikt i saken, mener vi det ikke er til barnets beste å få slike opplysninger offentliggjort i media,» skriver kommunaldirektør Arild Hammerhaug i helse- og sosialsektoren i en e-post til Romerikes Blad.

Det er også Hammerhaug som har besvart våre spørsmål fordi de «er av en slik karakter at de berører to sektorer i kommunen».

Utfordrende: Barnevernet har og skal ha et kritisk lys på sin virksomhet, og må alltid være i utvikling og forsøke å bli bedre, påpeker kommunaldirektør Arild Hammerhaug i Skedsmo kommune. Foto: Kay Stenshjemmet

Utfordrende: Barnevernet har og skal ha et kritisk lys på sin virksomhet, og må alltid være i utvikling og forsøke å bli bedre, påpeker kommunaldirektør Arild Hammerhaug i Skedsmo kommune. Foto: Kay Stenshjemmet

Slik svarer kommunen

Dette er spørsmålene og svarene i sin helhet:

– Kunne noe vært gjort annerledes i denne saken?

– På et generelt grunnlag er det alltid viktig å gå igjennom vurderinger og beslutninger etter en alvorlig hendelse, dette er det faste rutiner på. Det å akuttplassere et barn utenfor hjemmet, er en av de mest alvorlige inngripen vi som barnevernstjeneste kan gjøre. Det er mange krevende vurderinger som må foretas på veldig kort tid. Det vurderes alltid om barnet vil bli alvorlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, om det finnes andre måter å sikre barnet på, eller om det finnes tiltak som kan forhindre en plassering. Terskelen for å plassere et barn utenfor hjemmet er og skal være veldig høy, men noen ganger er det barnevernets vurdering at en plassering på et gitt tidspunkt er til barnets beste. Det som imidlertid er viktig å presisere i forhold til akuttsaker, er at barnevernet fatter beslutninger på bakgrunn av de opplysningene som foreligger på det gitte tidspunkt. Det vil derfor alltid være en mulighet for at en beslutningen ville blitt en annen, hvis barnevernstjenesten hadde hatt all informasjonen som kommer fram i etterkant av en akuttsituasjon. Alle akuttvedtak som barnevernstjenesten fremmer, blir vurdert godkjent eller underkjent av fylkesnemnda innen 48 timer. Det er således Fylkesmannen som vurderer det juridiske grunnlaget for beslutningen – og ikke noe barnevernet kan vurdere på egen hånd.

– Har denne saken bidratt til endringer i barnevernets praksis?

– Barnevernet utøver en utfordrende og vanskelig samfunnsoppgave, det innebærer at lovgiver, brukere og samarbeidsparter alltid har fokus på utøvelsen av mandatet. Barnevernet har og skal ha et kritisk lys på sin virksomhet, og må alltid være i utvikling og forsøke å bli bedre.

– Hvordan forholder kommunen seg til at gutten fortsatt ikke er tilbake på skolen og dermed har gått glipp av fem års skolegang, noe foreldrene ser som en direkte konsekvens av barnevernets håndtering av saken?

– På generelt grunnlag kan vi si at vi har klare retningslinjer for oppfølging av bekymringsfullt skolefravær. Skolene skal vurdere mulige årsaker til fraværet, dvs. om det er knyttet til opplæringssituasjonen eller skolemiljøet, om det dreier seg elevens helse eller omsorgssituasjonen i hjemmet.

Dersom en elev over tid er for syk til å være på skolen, er det aktuelt å oppfordre foreldrene til å søke om fritak fra opplæringsplikten (opplæringsloven § 2–1 fjerde ledd). Kommunen kan helt eller delvis frita en elev fra opplæringsplikten, dersom hensynet til eleven tilsier det. Dette er bare aktuelt i helt spesielle unntakstilfeller, først og fremst der det er urimelig overfor eleven å gjennomføre opplæringsplikten, for eksempel i de tilfeller alvorlig sykdom medfører omfattende fravær fra skolen. I slike saker må det legges fram dokumentasjon fra aktuell helsetjeneste, på elevens helsesituasjon, med en vurdering av om eleven pga. sykdom er ute av stand til å ha opplæringsplikt.

Elever som blir fritatt for opplæringsplikten, mister ikke opplæringsretten. De har fortsatt rett til å ta igjen, på et senere tidspunkt, den del av opplæringen fritaket gjelder.

For øvrig har kommunen virkemiddelapparat tilgjengelig som iverksettes når barn uteblir fra skolen. Dette kan skje gjennom innsats fra f.eks. pedagogisk-psykologisk avdeling og læringsmiljøteamet i utdanningssektoren eller fra ulike tjenester i helse- og sosialsektoren.

– Har kommunen vurdert å tilby familien noen form for erstatning?

– Dette er ikke vurdert.

– En tragedie at de ikke får nok hjelp

Akuttplassering burde vært unngått i dette tilfellet, mener sakkyndig Monica Flock.

– Denne saken er et eksempel på at en akuttplassering kan bli svært traumatiserende for barnet og få alvorlige konsekvenser for hele familien sier psykologspesialist Monica Flock i Lillestrøm.

Hun sto bak den sakkyndige uttalelsen etter at familien Løkes tre barn ble akuttplassert i november 2011, og mener det som har skjedd i ettertid viser at det er viktig å utvise svært stor grad av varsomhet i forbindelse med slike plasseringer.

Familien Løke har fritatt både Flock og andre instanser fra taushetsplikten i saken.

– Det er tragisk når det offentlige påfører barn større skader i sin iver etter å beskytte dem. Vi ser ofte at barn blir skadelidende i akuttvedtak, og derfor bør barnevernet aktivt arbeide for å begrense dette, sier Flock.

Hun viser til forskning som slår fast at selve plasseringen ofte innebærer et så alvorlig traume for barnet at det i noen tilfeller ikke er mulig å rette opp i – og ser svært alvorlig på at eldstesønnen i familien har mistet fem års skolegang etter det som skjedde.

– Dette er en sak hvor akuttvedtak kunne vært unngått, og hvor barnevernet kunne ha benyttet seg av andre løsninger mens de utredet saken. For eksempel kunne foreldrene flyttet ut, og barnas nettverk kunne ha bistått, slik at barna fortsatt fikk være i sitt nærmiljø mens saken ble utredet nærmere, sier Flock.

– At denne familien ikke får god nok hjelp til å håndtere konsekvensene av denne offentlig påførte hendelsen, er rett og slett en tragedie. Kommunen bør helt klart ta ansvar for å rette opp i dette, mener hun.

Advokaten advarer

Denne saken er en god illustrasjon på hvor farlige akuttplasseringer kan være, mener advokat Dag Svensson.

Svensson representerte familien Løke da barna deres ble akuttplassert for fem år siden, og er kritisk til praksisen med akuttplassering.

– I mange saker der det er mistanke om vold eller seksuelle overgrep har man veldig kort tid på å innhente og verifisere opplysninger på en god måte. I iveren etter å beskytte barnet går det av og til fatalt galt fordi man glemmer å spørre seg om en akuttplassering er nødvendig. I familien Løkes tilfelle tilbød far seg å flytte ut, og da framstår det som helt meningsløst å utsette barna for den traumatiserende opplevelsen det er å bli plassert et annet sted, sier Svensson.

– Vi ser ofte at det ikke er til barnas beste å bli fratatt mor og far på denne måten, og saken til familien Løke illustrerer jo det.

Svensson viser til at mange akuttplasseringer ender opp i en omsorgsovertakelse senere, men mener at dette også kan være problematisk.

– Noe av problemet er at barnet da er borte fra mor og far, og det oppstår en kunstig situasjon der det nesten er umulig å vurdere den opprinnelige omsorgssituasjonen og hvordan familien egentlig fungerer sammen, mener han.

– Hva kan gjøres annerledes, sett fra ditt ståsted?

– Jeg tror det må bedre skolering til om konsekvensene det har for barn å bli fratatt hjemmet sitt så brått og brutalt, og man må bli flinkere til å undersøke andre muligheter enn akuttplassering. Det er ikke slik at barnevernet vil barn vondt, men de trenger andre verktøy og hjelp til å se andre løsninger. Og de må i større grad gå inn og veilede foreldre.

Artikkeltags