Gå til sidens hovedinnhold

Banne i kirken

Leserinnlegg

Nå har jeg gått over fra å være agnostiker til å bli et medlem i Den Norske Kirke. Det var ikke så enkelt som jeg trodde. Jeg visste ikke at jeg var fritenker, før jeg begynte å fylle ut søknaden på nett.

Det er jo in å være på nett nå, også for oss tilårskomne. Nå skal jeg altså gå fra å være vanlig kirkegjenger til å bli et fullverdig medlem av fellesskapet, og i mål med min tro. Man skal ikke banne i kirka, men det er forresten litt merkelig å tenke på at de fleste Facebook-venner og mange andre rundt meg allerede er medlemmer av Den Norske Kirke. De ble jo døpt og automatisk innlemmet, selv om de nok ikke skjønte noen verdens ting, kanskje heller ikke senere i livet, hvorfor de ble medlem.

Vel, hvis de ikke hadde blitt døpt. Så hadde de vært redningsløst fortapt, slik jeg har forstått det. Jeg er i benevnelsen udøpt, og har levd hele livet som en utroende, gudløs, tviler eller fritenker og må derfor nå igjennom innmeldelsesprosessen.

Vel! Min far og mor etterlevde Bibelen, som sa noe sånt som «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for barna hører Guds rike til» og så ble jeg velsignet. Ferdig med det. Husker ikke noe av det. Nå måtte jeg gjennom Bank-id på mobil, telefonnr., og passord, samt personlig kode. Så kom spørsmålet. Er du døpt? Selvfølgelig ikke døpt som barn jeg, kun barnevelsignet. Nei du må være døpt, sto det. Det lyste rødt både her og der på skjermen. Jeg kom ikke videre hvis jeg ikke skrev ja.

Men jeg kan jo ikke lyve heller. Vel! Det er faktisk utelatt fra de 10 bud. Så man kan lyve altså. Derav ordet nødløgn? Kan vel ikke starte min troende karriere med nødløgn, eller kan jeg det? Jeg moppet pannen, krysset ja og henviste til jeg var troende døpt (voksendåp) da jeg jeg var 16 år. Forsto at kirken godtok det. Det var en lettelse. Men det lyste fortsatt rødt. Jeg måtte erklærte at jeg ikke var med i noe annet trossamfunn.

Lett å bekrefte det, jeg hadde jo vært gudsfornekter etter myndighetsalderen. Det var en lettelse å komme på det. Nå da! Nå er jeg vel innafor murene. Nei da! Datamaskinen trodde nok ikke helt på denne opplysningen. De ville ha bekreftet årstall. Jeg måtte ta Research når dette skjedde. Jo, 1959 var året. Jeg klikket videre. Rødt igjen: Nå ville de vite hvor i landet dette skjedde. Googlemap fant det. Nytt klikk. Nei! Den ville vite menighetens navn og adresse. Googlet og fant den ikke.

Sikkert gått konkurs. Men jeg fant et alternativ i nærheten. Menigheten hadde sikkert flyttet på seg dit. Omsider lyste det grønt og jeg fikk PDF-dok. Kunne nå slå av PC-en og det formelle var over. Vel. Jeg bør vel ikke klage. Det var jo selvforskyldt det hele. Kan allikevel ikke helt forstå hvordan man kan bli automatisk medlem ved barnedåp. Kanskje det er tradisjonsbundet. Ordningen er allerede nevnt ved gamle skrifter fra 500 tallet, og har etterlevd alle disse årene. Så får fadderne forklare hvorfor når det bitte lille medlemmet vokser til, hvorfor det er automatisk medlem.

Kommentarer til denne saken