Gå til sidens hovedinnhold

Avvist på legevakten to ganger

Leserinnlegg

Som grunnlegger av Helsepartiet var det en bekreftelse på dagens situasjon å bli avvist ved Lillestrøm legevakt to ganger på rad.

Den 25. sept falt min 14-årige sønn på skoletur og ødela beinet. Det var mistanke om brudd i ankelen.

På egne krykker dro vi til Lillestrøm legevakt, trakk nummer og ventet sammen med mange andre iført munnbind. Det var en hektisk dag.

Overraskelsen var stor da det ble vår tur og vi fikk beskjed om at det var så mange pasienter at legene ikke kunne se på sønnen min. Selv ikke om det skulle være brukket. Den vennlige damen i luken (sekretær eller sykepleier?) ga ham smertestillende, ispose og beskjed om å dra hjem. Vi skulle se det an.

Slikt bygger ikke tillit. Jeg forsøkte å få legehjelp både hos fastlege og Aleris på Strømmen, men begge steder var ventetiden minimum fem dager. Korona la beslag på mye ressurser.

Sønnen min ble noe bedre innen vi fikk time en uke senere. Heldigvis var ankelen ikke brukket. Men det kunne de ikke vite på Lillestrøm legevakt da de avviste ham.

For en måned siden var det min tur. Stramming i brystet, strålesmerter opp i kjeven og uggen følelse kunne være hjerteinfarkt, en familiesvakhet. Jeg ringe 113 som insisterte på ambulanse for dette kunne være alvorlig. Etter bare fire minutter kom to dyktige damer i gult utrykningskjøretøy. De målte med begrenset utstyr og fant ikke noe galt, men jeg måtte pent bli med til legevakten.

Under mitt livs første ambulansetur fortalte de om den mangel på ambulanser som nå herjer i store deler av landet. Om gammelt utstyr og knappe ressurser. Jeg hadde hatt råflaks for at de var i umiddelbar nærhet da 113 kalte.

På legevakten ble jeg loset inn ambulanseinngangen og satt på stol gangen. En pleier målte blodtrykket og fortalte at det var en hektisk dag. Jeg måtte bare vente. Litt uvel og tydeligvis sliten sovnet jeg sittende bak munnbindet. Etter tre timer på gangen spurte jeg om legen snart var tilgjengelig. Hadde han overhodet tid til en potensiell hjertepasient i dag? Det hadde han trolig ikke, beklaget den hyggelige pleieren. Skulle jeg dra hjem uten å ha fått legesjekk? Ja, det var nok greit, sa hun. Ressursene strekker ikke til.

At det står så dårlig til med kapasiteten på Lillestrøm legevakt bør få både politikere og velgere til å våkne. Helsepartiet er det eneste partiet som har helse som hjertesak. Alle andre partier prioriterer andre sektorer. Vi har en enorm jobb å gjøre. I 1964 hadde Norge drøyt 24.000 sykehussenger til en befolkning på 3,5 millioner. Nå har vi kun 10.800 igjen, og vi er 5,4 millioner nordmenn. Helsesektoren er utarmet!

At jeg opplevde å ikke få hjelp to ganger på rad er ikke de helseansattes skyld. Det er et politisk ansvar å dimensjonere helsetjenestene formålstjenelig. I dag har Norge Europas mest uføre og sykmelde befolkning. Mange står i helsekø fordi vi har så liten kapasitet. I helsekø blir mange sykere, får senskader og koster mer fra felleskassen.

Regjeringen sier at Norges nasjonalformue består 75 prosent av innbyggernes arbeidsevne. For å kunne arbeide må man primært ha helse, sekundært utdannelse. Norge har i dag altfor liten helsekapasitet. Slik tvinges det todelte helsevesen frem, fordi folk må kjøpe seg helsehjelp. Den som har råd og den som er desperat nok gjør det. For hva er viktigere enn liv og helse?

Hva har pandemien lært oss? At helse er den viktigste forutsetningen for et godt privatliv, arbeidslivet, samfunnet og økonomien. Til høsten kan velgerne stemme på større politisk vilje til å investere i helse. Da bør valget være enkelt. Lege Erik Hexeberg er førstekandidat for Helsepartiet Akershus.

Lise Askvik, grunnlegger og nestleder i Helsepartiet

Kommentarer til denne saken