Likevel blir fortsatt ikke kvinners utfordringer i arbeidslivet tilstrekkelig anerkjent som noe som påvirker helsen.

Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge. Mange kvinner jobber i offentlig sektor og innen pleie og omsorg. Menn jobber oftere jobber i privat sektor og innen industri og tekniske yrker. Dette gjør at grovt sett er utfordringene og trusselen mot arbeidshelsa vår også ulikt fordelt; og ulikt ivaretatt.

Annen risiko

Kvinners arbeid kan gi andre plager og utgjør i mange tilfeller en annen risiko. Derfor er arbeidshelse også kvinnehelse. Vi var nylig på et møte med sykepleiere i hjemmesykepleien i en kommune i Viken. Beskrivelser fra deres arbeidshverdag viser en variant av kvinners arbeidshverdag, en arbeidshverdag hvor hensynene til arbeidstakernes helse og sikkerhet åpenbart ikke har førsteprioritet.

I en diskusjon om mangelfullt arbeidstøy diskuterte de hva som var verst; å gå våt og kald på bein og legger en hel dag, etter å ha vasset i snø når det ikke er måkt frem til døra; eller å ha kløende sviende blemmer på kroppen, etter å ha måtte forsere en eng med brennesle som rekker til oppunder armene for å komme frem til brukeren.

I mange bransjer ville det vært uaktuelt å godta slike arbeidsforhold, i alle fall uten passende arbeidstøy og verneutstyr. Men i hjemmesykepleien jobber man med mennesker, da blir fort behovet for helsehjelp prioritert foran den ansattes rett på vern av sin helse.

Muskelkraft

Det er ikke uvanlig at en bruker som nekter å benytte tekniske hjelpemiddel som personløfter eller liknende likevel får hjelp. Ofte vil det da være helsepersonellets muskelkraft som er løsningen, en løsning hvor de ansatte gjør jobben med egen helse som innsats. Det burde de ikke kan man kanskje si. Men det er forskjell på å nekte å løfte en tung sementblokk og å nekte å løfte et menneske som har behov for hjelp. Ved å unnlate å hjelpe kan helsepersonellet påføre brukeren ytterligere skade og lidelse. Vissheten om dette er en belastning og risiko for arbeidshelsen i seg selv.

Når vi vet at det er så klare forskjeller i hvor de fleste menn og de fleste kvinner jobber burde det ikke overraske at det også er forskjeller i hvilke belastninger arbeidet medfører og hvilke skader og plager man utsettes for. Derfor er arbeidshelse kvinnehelse. Man ser at kvinnehelse blir nedprioritert i helseforskningen og i helsevesenet. På samme måte er også kvinners arbeidshelse en nedprioritert og undervurdert del av arbeidshelsen. Det må det gjøres noe med.

Uføretrygd

En konkret forskjell ser vi i lovverket for yrkesskade og yrkessykdom. Dette er et lovverk som er tilpasset arbeidslivet slik det var på 60-tallet. Lovverket tar ikke inn over seg de forskjellene som er i risikoen i kvinnedominerte yrker kontra mannsdominerte yrker. I praksis ser man dette ved at nær 70 prosent av de som er uføretrygdet på grunn av yrkesskade er menn, til tross for at flere kvinner blir arbeidsuføre (Fafo).

Ved yrkessykdom er kjønnsforskjellene enda større, hele 9 av 10 som får godkjent yrkessykdom er menn. Kanskje ikke så rart når man vet at muskel- og skjelett lidelser er vanligste årsak til uførhet hos kvinner. Dette er samtidig lidelser som ikke anerkjennes i lovverket for yrkesskade og yrkessykdom. Dette er nemlig å regne som belastningslidelser, og er ettertrykkelig unntatt.

Tunge løft, belastende arbeidsstillinger, tidspress og gjentakende tungt arbeid er kjente årsaker til denne typen lidelser. Dette er belastninger som er typisk for hva man kan utsettes for blant annet i helsesektoren, en typisk kvinnedominert sektor.

I sykehjem oppgir 32 prosent av de ansatte at de utfører løft i ubekvemme stillinger. Hele 58 prosent av de med smerter i ryggen og 66 prosent av de med smerter i nakke og skuldre i samme bransje oppgir at dette kan skyldes jobben (Arbeidsmiljøportalen.) Ser man på liknende tall for andre kvinnedominerte bransjer som renhold, frisør, sykehus eller barnehage er tendensen den samme eller verre. Likevel blir ikke slike plager anerkjent som verken yrkesskade eller yrkessykdom. Det kan virke som om lovgiver tror det kun er menn som blir syke og skadet av jobben; kvinner blir bare slitne.

Trenger ikke vente

Kvinnehelseutvalget la nylig frem sin rapport «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse.» Der anbefales det å sette ned et offentlig utvalg som ser særlig på kvinners arbeidshelse. Dette er et bra tiltak, men endringene i reglene for yrkesskadeerstatning og yrkessykdom trenger vi ikke vente på enda en rapport for å gjøre noe med.

Tallenes tale er klar, regelverket for yrkesskade og yrkessykdom diskriminerer kvinner. Her kan det iverksettes tiltak nå. Det er det behov for en endring i den restriktive praksisen for godkjenning av yrkesskade. Det må snarest gjøres en oppdatering av den utdaterte listen over yrkessykdommer og belastning over tid må også kvalifiserer til å bli anerkjent som yrkesskade.

Når likestillingsminister Anette Trettebergstuen nylig deltok på den årlige likestillingskonferansen til Bufdir og Kultur- og likestillingsdepartementet sa hun at regjeringens mål er å «få ned forskjeller mellom folk.» Det synes vi er bra – Vi foreslår at hun tar med våre forslag til tiltak til kollegene sine i andre departement og bare setter i gang med å fjerne forskjeller.

Disse endringene behøver vi ikke en ny rapport for å vite at trengs – her er det tid for handling.

Gratulerer med kvinnedagen!

Linda Lavik, Dag Larsen og Tiril B Svensen, Fylkesleder og nestledere Norsk Sykepleierforbund Viken1