RB-BLOGGER ANJA LEELA HAGELER: – Jeg føler at de bryr seg om meg

Blir kjent: Anja Leela Hageler har blant annet en søster på Sri Lanka. FOTO: PRIVAT

Blir kjent: Anja Leela Hageler har blant annet en søster på Sri Lanka. FOTO: PRIVAT

Sri Lanka: Anja Leela Hageler er i Sri Lanka for å bli kjent med sin biologiske familie. Dette er hennes andre blogginnlegg fra reisen.

DEL

«Den første dagen jeg kom til Sri Lanka tenkte jeg litt på hvordan jeg skulle klare å bo her i 6 måneder. Jeg visste ikke hvordan familien min var. Jeg hadde en god magefølelse, men jeg kunne ikke vite sikkert, jeg hadde bare sendt meldinger på messenger. Men jeg følte de var glad i meg. Jeg har vært her i en måned nå og ennå har jeg ikke hatt hjemlengsel. Jeg var litt spent på dette før jeg reiste. Det er litt rart at jeg ikke ønsker å reise hjem fordi alt er så annerledes og fremmed her.

Jeg har vært på Sri Lanka seks ganger før. Alltid når jeg har vært på SL har jeg vært turist, og når vi gikk ute blant folk tenkte jeg mye på den biologiske moren min. Hver gang jeg så ei dame, tenkte jeg; enn om det er moren min. Jeg tenkte også mye på om jeg hadde vokst opp i SL hvordan hadde jeg vært, hva hadde jeg gjort, hvordan ville livet mitt vært. Dette tenkte jeg mest på da jeg var yngre. Jeg har aldri følt meg hjemme i SL. Når jeg har vært her på ferie har jeg følt meg norsk. Jeg tenkte ofte på hvor heldig jeg er som bor i Norge, jeg kunne aldri tenke meg å leve sånn som srilankerne, å bo der over lengre tid, det var helt uaktuelt.

Jeg har hatt et ønske om å finne min biologiske mor så lenge jeg kan huske. Men etter jeg fant henne har jeg endret måten å tenke på. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha et så sterkt behov for å bli kjent med min biologiske mor. Jeg tror at behovet for å finne henne og identifisere meg med noen har betydd mer enn jeg trodde. Jeg føler meg så heldig, jeg føler jeg har vunnet i Lotto to ganger i livet. Første gangen da jeg ble adoptert og andre gangen når jeg fant min biologiske mor. Det er den største kjærligheten jeg noen gang har kjent på.

Les hele blogginnlegget fra Anja på rb.no

Fakta

I fjor fant adopterte Anja Leela Hageler (43) sin biologiske mor etter 42 år.

43-åringen er blant annet kjent fra kjent fra NRK-programmet «Anno».

Hageler har bodd i Steinkjer store deler av livet. De siste årene har hun bodd i Eidsvoll. Til daglig jobber hun i politiets utledningsenhet.

Nå har hun reist til Sri Lanka for å bo med moren i seks måneder.

I tillegg til å dokumentere oppholdet på Sri Lanka for NRK, har Hageler sagt ja til å blogge for Romerikes Blad.

. Det kjennes ut som når du er ny forelsket, det kribler i magen og du bare føler du letter fra bakken. Min biologiske mor og søsken gjør meg så lykkelig. Vi er så like, vi har samme humor og tenker så likt. De forstår meg. Ønsket om å bli kjent med dem før jeg reiste var så naturlig for meg. Jeg var aldri i tvil. Alle tankene jeg hadde hatt tidligere om at jeg ikke følte meg hjemme på Sri Lanka og det å bo fattigslig det var ikke tankene mine mer. Det var kun familien min som var i fokus.

I November da jeg fant min biologiske mor. ønsket jeg å hjelpe min mor økonomisk. Jeg setter inn penger hver måned. Noen ganger, spesielt i fattige land kan det være at de er opptatt av penger og ønsker kun å oppnå noe for å få penger. Familien min har aldri spurt meg om penger, det er de som ønsker å betale for meg.

Jeg er så heldig med familien min, de er snille og takknemlig. Det er grunnen til at jeg har det så bra her. Jeg føler de bryr seg om meg og er glad i meg. Vi har det så bra sammen, vi ler og gråter sammen. De er åpne og ærlige. De hjelper meg med det som er en av mine største lidenskaper, å løpe. De kjører meg nesten hver dag til et sted så jeg får løpe. De forstår hvor viktig det er for meg. Det er ikke bare å ta på seg joggeskoen og løpe hjemmefra, her er det viktig å ikke løpe der det er for mye mennesker, jeg løper bare i trenings taits og singlet, kulturen her er at du skal dekke skuldre og bein. Det har ikke vært noe problem å løpe i lette klær, heller det motsatte, når jeg løper smiler de og vinker og heier meg fram når jeg sliter meg opp fjellsiden. Det ser ut som jeg har vært i dusjen, for varmen er intens. Jeg løper ikke bare for holde meg i form, når jeg løper får jeg koblet av og reflektert. Jeg lærer noe hver dag her, alt er nytt for meg.

Det kan være litt intenst for meg noen ganger med kommunikasjonen. De snakker litt engelsk, ikke moren min, men yngste søsteren min og svogeren min. De er ikke gode i engelsk, men vi forstår hverandre utrolig nok. Jeg prøver å lære meg singalesisk. Jeg er ikke så flink til å huske ord, så jeg bruker lang tid. Jeg er flink til å uttale, men husken er verre. Men har bestemt meg for å lære meg språket. Språk er makt, jeg føler meg litt hemmet når jeg ikke forstår. Men det er ikke et stort problem.

Familien min er fattig, men ikke av de fattigste. Det er kanskje 30 % av befolkningen som er rik her. Familien min bor langt inni bushen midt jungelen med fjell på begge sider.De lever av salg av ris, gummi ananas og te. Det er en hard jobb. De har ikke maskiner eller hjelpemidler. De løfter og bærer. Det er som om ingenting har utviklet seg framover her siden jeg var her første gangen på 80-tallet.Jeg føler jeg er med i anno 1764 igjen. Kanskje ikke så langt tilbake i tid, men ikke langt unna. De vasker klær for hånd i elva og på et vaskested de har laget. De har ikke komfyr, maten lages på ildsted på kjøkkenet.

Søsteren min, Rohini, er et arbeidsjern, hun gjør alt og jobber hardest, beintøff dame. Men det som er så fint er at mannen også hjelper henne med å lage mat og hjelper til med å ta seg av ungene. Toalettet og vasken er utendørs. Oppholdsrommet er på kjøkkenet, der samles familien. De sitter nede på gulvet og de spiser maten med hendene. De spiser ris fire ganger om dagen. Der har jeg hatt litt problemer, jeg sliter med å spise ris og kylling kl., 08: 00 om morgenen og kl., 21:00 på kvelden, så jeg må innrømme at Wasa knekkebrød har vært en redning for meg. Liker ikke å være sær, men det blir for mye. De synes det er rart. Men de har aldri reist utenfor Sri-Lanka, de vet ikke hvordan vi har det i Norge eller andre steder i Europa eller i verden.

Det er ikke mye mobilbruk. De har en mobil i huset. De har en TV som de må slå med knyttneven for å få signal, ler litt når de dunker på den som Fleksnes gjorde. De voksne er strenge med TV-titting, barna får se av og til, men barna ønsker selvfølgelig å se så mye som mulig. Det er litt komisk og litt typisk, moren min liker ikke at barna ser på TV, men hun kommer og setter seg og ser selv.

Internett er dårlig, nesten ikke signaler og strømmen går ofte her. Da bruker de lommelykt. Heldig vis tok jeg med meg lommelykt, det er det lureste jeg tok med meg, den bruker jeg hver natt. Jeg må slå på lyset inni mellom om natten for å se om det er noe krypdyr rundt meg eller i sengen. Jeg har ikke noe myggnett. Har opplevd å ha store edderkopper på rommet og kakerlakker. Opptil flere. Jeg sover godt for det.

Familien min sier de har det bra her i landsbyen de bor i, de kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted. De har det de trenger og de sier de føler de har frihet. Jeg tror også at de har det veldig bra sammen som en familie.De ser hverandre, de er opptatt av hverandre og hjelper hverandre. Det er sånn jeg oppfatter det. Økonomi er selvfølgelig viktig, men de har penger så de har mat på bordet og til det mest nødvendige, og det er nok for dem. Jeg blir glad når jeg ser at man trenger ikke materielle ting for å føle seg lykkelig, men å føle trygghet, tilhørighet, samhold og kjærlighet er det viktigste.

Jeg har det også bra her. Jeg vet ikke om jeg føler meg hjemme i SL, men jeg føler meg hjemme hos familien min. Ute blant folk føler jeg at jeg er på en annen planet. Mye av grunnen til det er nok på grunn av at jeg ikke forstår språket og jeg forstår ikke helt kulturen deres enda. Er spent på om jeg har endret meg om en måned.

Send inn tekst og bilder «

Fortell nyheter om deg selv, din forening, ditt kultursted osv., både på nett og i papir

Artikkeltags